Den hemmelige sorgen

I sommer mistet jeg et barn.

Jeg var rett over to måneder på vei. Vi fant ut av graviditeten når vi var i London, og hadde allerede rukket å glede oss over tanken på å få en liten baby til å elske. Fødeplass var innvilget og brevet fra Rikshospitalet om den obligatoriske ultralyden var kommet. Vi hadde så smått begynt å diskutere navn.

Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?

Så våknet jeg med blod i senga.

Jeg dro på legevakta og videre til sykehuset. Mens jeg satt og ventet på ultralyden som skulle fortelle meg om det ennå var liv lukket jeg øynene og så for meg at jeg og alle jeg er glad i sto i sirkel rundt vårt ufødte barn og bønnfalt det om å klare seg: Jeg så mannen min og barna, mamma og pappa, vennene mine, gamle kollegaer, hunden Mikla, til og med Dalai Lama (jeg er sikker på han hadde heiet på det lille barnelivet om han hadde kunnet.)

Hvert tredje svangerskap ender i spontanabort.

Da jeg åpnet øynene så jeg øyeblikkelig at skjermen var tom. Ikke noe lite hjerte som blinket. Ikke noe liv.

Jeg trodde jeg var tøff. At jeg var forberedt på at en graviditet kan slå begge veier.

Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontabort var. Og hvor lite jeg visste.

Den psykiske smerten var en ting. Graviditetshormonene gjorde sitt beste for å klore opp følelsen av hudløshet. Men de fysiske smertene? Jeg har ikke hatt så vondt i magen siden, ja forrige gang jeg fødte et barn. Det føltes som rier, bare uten en varm babykropp i premie.

Jeg vet jeg burde finne trøst i de to fine barna jeg har. Og jeg gjorde det, -etterhvert. Med de første par dagene ville jeg bare være ligge i fosterstilling og sove og gråte og blø og sove. Jeg ville ikke være sterk for andre. Ville bare være Susanne, og få lov til å sørge i fred.

Jeg følte meg mislykket. Som om kroppen min hadde sviktet meg. Hvorfor føltes det så tabu å snakke om?

Spontanaborterte mellom 5 og 7 ganger: Dronning Catherine Aragon.

Historisk sett kvinners nytte, status og vellykkethet vært nøye knyttet til hennes evne til å produsere levende barn. Spontanaborter et nederlag. Var det kanskje hennes egen feil?

Henrik den åttendes første kone, Catherine av Aragon klarte bare å føde ett levende barn. Hun var gravid mellom 5 og 7 ganger. Henrik så på dette som et tegn på at gud hadde forbannet ekteskapet deres (hun var enken etter hans bror) og brukte dette som grunn til å annullere ekteskapet etter 24 år (og rive hele den engelske kirken løs fra den katolske kirken i samme slengen).

Spontanaborterte 3 ganger: Dronning Anne Boleyn.

Det gikk ikke bedre med kone nummer to. Etter å ha født datteren Elizabeth spontanaborterte Anne Boleyn, 3 ganger. Henrik begynte å mumle om at dette var fordi -du gjettet det kanskje? – gud hadde forbannet ekteskapet deres. Beskyldte henne for å være en incestuøs heks, og fikk henne halshugget, 34 år gammel.

Selv om norske kvinner stort sett ikke risikerer halshugging på grunn av manglende fruktbarhet er spontanabort fortsatt ikke noe vi snakker om.

Det gjør at kunnskapen vår om spontanaborter deretter.

Etter en uke falt babyen min ut. Nytt sjokk. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd: At babyen ville være så liten at jeg ikke ville se den, kanskje? At den ville bli gjenabsorbert av kroppen? At alt ville komme ut i ugjennekjennelige småbiter?

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sort hvitt bilder av barnet som døde i magen,-og ble møtt med sterk debatt.

Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt uforberedt på at jeg etter en spontanabort plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjennkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten.

Ikke større enn en bønne. Krum som en ostepop. Men likefullt helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad. Den var grå og død, hang sammen med mer grå greier og fullstendig hjerteskjærende å se på.

Michelle Duggar mistet datteren i uke 18.

Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.

Per definisjon er det ikke noe barn en gang, så hva er det egentlig hun er så lei seg for?

Spontanaborterte to ganger: Dronning Sonja.

Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes.

Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Men hvem ganger egentlig stillheten?

Jeg applauderer dronning Sonja for å fortelle åpent om sine to spontanaborter i Ingar Sletten Kolloens nye biografi, jeg heier på Anbjørg Sætre Håtun som i boka «God bedring!» forteller om sin erfaring med å miste i tredje måned.  

For når et barn dør i mors liv og ingen vet om det, har det da skjedd?

[jamiesocial][subscribe2]

Del…Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest
m4s0n501










254 Comments on Den hemmelige sorgen

  1. Ingvild Tennfjord
    October 10, 2012 at 12:43 pm (2 years ago)

    Tar av meg hatten for motet og rausheten din. Takk.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:23 am (2 years ago)

      Selv takk, Ingvild <3

      Reply
      • Carpe
        October 11, 2012 at 2:45 pm (2 years ago)

        Takk for et fint innlegg, Susanne!
        Har selv stått over toalettet og lurt på hva gjør jeg med “bønna”. Selv om jeg aldri har vært sterkt religiøs, føltes det riktig å be en liten bønn for den lille spiren og gråte en skvett før jeg klarte å trekke ned. Men jeg etterkant føles det veldig riktig at jeg klarte å skylle ned.

        Du savnet informasjon fra helsevesenet om at dette kunne skje, at du kunne kjenne igjen den lille spiren fra alt annet av blod og vev. Det er rett og slett så mange måter an abort forløper på, at de kan ikke forberede deg på alle eventualiteter. Selv har jeg opplevd 4 stk. 4 helt forskjellige forløp. Kun en gang hadde jeg denne opplevelsen. Legen min trodde meg knapt, da jeg fortalte henne det i etterkant.

        Pga komplikasjoner rundt den ene aborten, ble jeg “tvunget” til å være relativ åpen om denne, da det førte til langvarig sykemelding. Bare mannen min og foreldrene mine vet om de andre. Det var to grunner til at jeg valgte taushet:
        1. For min egen del ønsket jeg å unngå disse granskende blikkene på magen min – ” de driver vel og prøver, skal tro om hun er gravid….”
        2. Fordi mange tidliggravide etter mitt skjønn er overnervøse og graver seg ned i aborthistorier. Dette har jeg opplevd både på nettet og i vennekretsen.

        Det er viktig å vite at man ikke er alene, men det er en hårfin balansegang mellom å informere og ufrivillig skremme andre. Man er så sårbar når man er gravid. Spesielt disse første ukene, før kulen på magen blir synlig for omverdenen. Det er så viktig å kunne slappe av og glede seg i denne tiden, selv om ting kan gå forferdelig galt. Selv har jeg prøvd å holde fokus på at jeg kan i alle fall bli gravid:) hver gang. Og etter 4 forferdelige aborter, så har jeg fått to flotte barn. De 4 første har også en plass i hjertet mitt, og vil aldri bli glemt, men sorgen og smerten slipper taket etter hvert.

        I mitt møte med helsevesenet har jeg vært enormt heldig – hver gang. Jeg er blitt møtt med respekt og verdighet, men med realisme. Dessverre er det slik at ingen kan hjelpe ditt ufødte liv disse første sårbare ukene. Og sorgen og smerten kan dessverre ingen andre gjøre noe med.

        Fire ganger i året setter jeg meg ned for meg selv og tenner et lys. Et lys for livet som aldri fikk leve

        Reply
  2. annie
    October 10, 2012 at 12:57 pm (2 years ago)

    Tenk at det går an å skrive så fint og klokt om noe så vondt. Jeg har opplevd det samme, men har ikke klart å være åpen om det. Jeg testet positivt i dag, to år etter aborten – takket være IVF. Så nå håper jeg veldig, men har ikke glemt det som kunne vært.

    Hurra for åpenheten din!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:24 am (2 years ago)

      Åh, så godt å høre, Annie. Jeg skal krysse fingrene for deg!

      Reply
  3. Jenny
    October 10, 2012 at 12:57 pm (2 years ago)

    Takk for at du deler, Susanne. Kanskje får noen andre forberede seg på det som skjer med kroppten og til å ta i mot den bittelille. Fikk du ikke noen oppfølging, eller informasjon inne på sykehuset om hva som ventet?

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:26 am (2 years ago)

      Sykehus og leger var flinke de, men de sa ikke noe annet enn at barnet ikke lenger fantes, at jeg kom til å blø kraftig og at jeg måtte ta kontakt om jeg fikk høy feber.

      For dem er det vel en rutinesak som sjelden blir farlig for mor, og dermed heller ikke noe å bruke tid på.

      Reply
      • Jenny
        October 11, 2012 at 12:41 pm (2 years ago)

        En rutinesak, ja. Det var nok det du følte da du stod alene med den bittelille… Det hadde vel ikke kostet dem for mye å kort fortelle at du risikerte i finne fosteret ditt.

        Uansett er det tøft og modig av deg å stå så åpent fram. Det du skriver rører meg. Kanskje man ved å sette fokus på dette gjør helsepersonell mer bevisste på deres oppgave som praktiske veiledere rundt dette. Jeg krysser fingrene i hvert fall.

        Reply
  4. Eivor
    October 10, 2012 at 1:08 pm (2 years ago)

    Tusen takk for at du skriver så fint og sårt om dette!

    Selv om folk sier at det er jo ikke noe barn/liv før etter 3 mnd, så er det trossalt “noe”.
    Når man ser plusstegnet tone fram så er det jo beviset på at nå er det faktisk noe i magen.

    Jeg tar av meg hatten for åpenheten din!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:26 am (2 years ago)

      Takk for det Eivor!

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:27 am (2 years ago)

      Fint å høre at du synes det, Torill.

      Reply
    • M
      October 11, 2012 at 12:34 pm (2 years ago)

      Helt enig! Jeg ble grepet

      Reply
  5. Mammadamen
    October 10, 2012 at 1:10 pm (2 years ago)

    Å, nydelige, fine, Susanne, jeg er sikker på at veldig, veldig mange setter stor pris på at du deler dette. Det er godt at du deler dette.

    Klem fra Karianne

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:27 am (2 years ago)

      Takk, fine Karianne. Håper det kan være til støtte eller hjelp for noen som måtte gå gjennom det samme.

      Reply
  6. Linn
    October 10, 2012 at 1:14 pm (2 years ago)

    Sterkt og fint innlegg! Takk!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:27 am (2 years ago)

      Glad du likte det, Linn. Var vanskelig å skrive!

      Reply
  7. Amelie78
    October 10, 2012 at 1:17 pm (2 years ago)

    Du skriver modig, ærlig og godt. Takk for at du er mer og bidrar til mer åpenhet rundt sorg og vanskelige ting.

    Jeg har ikke opplevd en spontanabort, men jeg mistet jenta mi i magen rett over termin. Valgte å skrive åpent om tapet og sorgen på bloggen min, og opplevde en enorm støtte. Det hjalp meg – og hjelper meg fortsatt – i min egen sorgprosess, samtidig som det har betydd noe for andre. Jeg har stor tro på åpenhet rundt vanskelige ting; det å skrive ærlig, usminket, samtidig bevisst rundt sorg og krise. Det bryter ned skillelinjer, og det dekker helt tydelig et behov der ute.

    Du har en kjempeflott blogg, Susanne! Har lest den en god stund uten å legge igjen kommentar. Tror bare jeg har lagt igjen et par spor på fb-siden din. Koser meg med matpakkeboka og finner inspirasjon i alle dine gode ideer og påfunn :-)

    Ønsker deg en fon dag!

    Bloggerklem fra Am.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:29 am (2 years ago)

      Uff, det var utrolig vondt å høre Amelie. Så flott at du klarer å være åpen og slik hjelpe både deg selv og andre videre. Jeg heier på deg!

      Reply
  8. Amelie78
    October 10, 2012 at 1:19 pm (2 years ago)

    Snek seg visst inn et par skrivefeil i kommentaren, men du skjønte sikkert. Skulle stå: Takk for at du er MED og bidrar osv. Og …en FIN dag!

    (Lærersyndromet… :-)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:29 am (2 years ago)

      Hehe. Vokst opp med lærer, kjenner syndromet ;-)

      Reply
  9. baremeg
    October 10, 2012 at 1:27 pm (2 years ago)

    Jeg og samboeren min hadde prøvd å bli gravid i over ett år når vi endelig klarte det. Men når jeg var i ca uke 6 mistet vi barnet. Det var grusomt! Jeg ble fortalt at ingenting var sikkert før jeg var i uke 12 av legen. Når jeg var hos legen var jeg ca 4 uker på vei. Jeg skulle snart til Kristiansand og Afrika, og lurte på om jeg kanskje skulle avlyse hele greia, men legen sa at nei, det er ingen fare med å ta fly når man er gravid, med mindre man er så så nærme termin.. To dager etter jeg og samboeren hadde ankommet Kristiansand mistet vi babyen vår. Vi hadde akkurat rukket å fortalt både mine foreldre og søsken at jeg var gravid, og min samboers mor fikk vite det to dager før vi mistet.
    Så, nesten 1 år senere, fikk jeg vite at man ABSOLUTT IKKE skal ta fly når man er mellom uke 5-8. Da er det stor risiko for strålingsfare fra flyet, noe som faktisk kan skade barnet så mye at det ender med spontanabort. Hadde den forbanna legen min fortalt meg dette, hadde vi kanskje hatt babyen vår her i dag!

    Nå har vi prøvd i 3 år og 6 måneder – og har enda ikke klart å bli gravid igjen. Jeg er 19 år og samboeren min 22. Hvem skulle trodd at man kunne slite så mye med å bli gravid når man er så ung?

    Vi har ikke fortalt noen om hva som skjedde, annet enn de som allerede visste at jeg var gravid. Og det er ufattelig vondt å holde på dette helt alene. I alle fall når vi ikke klarer å bli gravid igjen, og når vi går gjennom en så trist og grusom periode for hver gang jeg får mensen – for da har vi nok en gang ikke klart det. Vi har jo fått det til en gang, så hvorfor klarer vi det ikke igjen? Nå skal samboeren min teste seg for å se om det er noe galt med han som gjør at vi ikke klarer det (for jeg er helt frisk og ingenting er galt). Jeg bruker også clearblue fertilitetsmonitor. Nå begynner vi å vurdere å spare opp penger for å få hjelp til å bli gravid… Men det er jo ikke bare bare når man er 19 og 22 år, eier leilighet, stasjonsvogn, hund og skal spare opp penger til både å få hjelp til å bli gravid og spare opp penger til babyen som kommer…

    Jeg er også nå i mitt andre friår fra skolen (jobber deltid) fordi jeg ikke klarer å komme meg gjennom hver uke på skolen fordi alt er så trist og tungt hele tiden pga alt vi har gått gjennom og fortsatt går gjennom hver gang jeg får mensen….

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:42 am (2 years ago)

      Kjære deg, dette var utrolig vondt å høre. Jeg håper du har noen rundt deg som du kan prate med, en bestevenn, fastlege eller familie. Det er vondt å bære dette inni seg.

      Når det gjelder fly og stråling måtte jeg lese meg opp litt, for dette hadde heller aldri jeg hørt før. Nå har jeg pløyd meg gjennom forskningsrapporter og det kan se ut til at det er en myte. Den forskningen som er gjort på graviditet og flyvning er gjort på flyvertinner. De har en liten forhøyet risiko for spontanabort, men de flyr da også (og står på beina) ekstremt mange lange timer i uka. (På samme måte har sykepleiere en liten forhøyet risiko hvis de jobber natt ofte)

      Les mer her:

      “Most of the studies on pregnancy and air travel have been done on female flight attendants. One study did show that there was a slight increase in first trimester miscarriage, but this was for the flight attendants who worked a greater number of hours.

      Når det gjelder stråling på fly er ikke den større enn å være i et rom med en mobiltelefon.
      Mer om det her:

      “The background risks for birth defects are 3% and for miscarriage are 15%; this is the normal incidence. The most important factor with regard to radiation risks is the dose. Fortunately, when you are flying in a jet at 30,000 feet altitude the exposure is extremely small and for only a short period. Based on our knowledge of the amount of radiation to result in birth defects or miscarriage, there is no risk from commercial flying.”

      Håper det kan være litt betryggende. Det var nok ikke noe du gjorde galt som førte til at du mistet barnet ditt.

      Jeg vet det er vanskelig når man ønsker seg barn, men når jeg har vært i samme situasjon har jeg prøvd å jobbe for å glede meg over det vi har nå, fordelene ved å være bare oss to, i stedenfor å (noe som er veldig lett) grave meg ned i sorgen over at vi ikke er flere.

      Prøv om du klarer å utnytte tiden nå til å gjøre unna ting som blir vanskeligere straks dere blir foreldre, som å fullføre eflest mulig eksamener på skolen. Deilig å slippe å ha det hengende over seg.

      Ellers er det sånn at hvis du har prøvd å bli gravid i mer enn ett år så skal du bli henvist videre til utredning av fastlegen din. Kan hende er det noe medisiner eller hormoner som kan hjelpe. Du skal ikke måtte betale penger i dyre dommer for dette.

      Håper alt ordner seg for deg til slutt. Jeg heier på dere!

      Varme klemmer fra Susanne

      Reply
      • Lege
        July 10, 2013 at 5:01 pm (1 year ago)

        Så flott innlegg. Synd du ikke ble fortalt at du kunne komme til å se “fosteranlegg” som det heter. Desverre er det nok sånn at de som informeres best er de som er hos lege for ønsket abort. Det er fysisk mye det samme. Begge former for abort har vært/er tabu å snakke om, og informasjonen ang spontanabort når ikke godt nok ut til til tidlig gravide. Jeg har selv jobbet med undersøkelser ved mistanke om spontanabort og vil bare si at det aldri blir rutine. Det er vondt å bekrefte tap av liv, og så veldig gledelig når hjertet fortsatt slår.

        Takk for at du sprer nyttig informasjon og for at du baserer deg på forskning. Det skjer tilnærmet aldri at spontanaborter skyldes noe mor har gjort. Det er naturen som tar seg av foster som ikke er levedyktige av ulike grunner.

        Du har inspirert meg til at jeg ved neste graviditet kunngjør det tidligere. Her gjør man som det passer en selv best!

        Reply
  10. Lise@Leserommet
    October 10, 2012 at 1:32 pm (2 years ago)

    Tusen takk for at du setter ord og ansikt på dette!
    Selv har jeg vært svært heldig og fått 2 flotte fine barn og aldri opplevd å miste. Men frykten har vært der i begge svangerskapene og jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert, annet enn at det ville vært fryktelig tungt.

    Takk for at du setter ord på hva som skjer!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:43 am (2 years ago)

      Takk for fine ord, Lise!

      Reply
  11. Karina
    October 10, 2012 at 1:32 pm (2 years ago)

    Tusen takk for at du deler dette. Modig, ærlig og nakent. Det er mange av oss som kjenner seg igjen i det du skriver. Og jeg tror det er så viktig å være åpen om det. En tom, vond og hul smerte.Men det hjalp meg å vite at dette er noe mange kvinner før meg har måttet oppleve. Og vi kommer gjennom det.
    Igjen – tusen takk!

    Klem Karina

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:44 am (2 years ago)

      Det har hjulpet meg og. Jeg tenker dette er en almenn kvinnelig opplevelse, som det ikke er noen grunn til å skamme seg over eller skjule. Sammen er vi sterke!

      Reply
  12. Mari - Flukten fra virkeligheten
    October 10, 2012 at 1:55 pm (2 years ago)

    Tusen takk, tusen takk for at du setter fokus på spontanabort, Susanne. Det høres kanskje fryktelig usympatisk ut når jeg skriver at jeg ble glad av å lese innlegget ditt. Det jeg mener er at jeg er glad fordi du som når ut til så mange deler historien din og oppfordrer til at vi skal blåse en lang marsj i dette tåpelige tabuet.

    Selv opplevde jeg en spontanabort mellom storebror og lillesøster. Dette var i oktober 2008 og jeg var 7-8 uker på vei. Vi hadde begynt å glede oss, slik som dere, men en dag begynte jeg å blø.

    Jeg husker så godt at jeg ringte til moren min for å fortelle det. Vi hadde ikke fortalt til noen at vi ventet barn igjen og da hun tok av røret bare brast jeg i gråt. Hun forstod ikke engang hva jeg sa og ble naturligvis ganske forskrekket. Foreldrene mine bor ikke så langt unna, men akkurat den dagen var de borte, snille og gode som de var dro de hjem til oss.

    Da jeg fikk komme inn til legen følte jeg ikke helt at han tok meg på alvor. Heldigvis fikk jeg anledning til å bestille hastetime hos gyn. og da vi kom dit var det ingenting igjen. Han kunne se at jeg hadde vært gravid men det var alt. Selv opplevde jeg ikke de store fysiske smertene, men jeg ble utrolig lei meg og dessuten redd for å forsøke å få barn igjen. Hva hvis jeg mister igjen, tenkte jeg.

    Jeg valgte å være åpen om det og fortalte det til venner i begynnelsen av et lystig lag noen uker senere. Det opplevde jeg som bare positivt og mandagen etter kom en av venninnene mine på døra med en blomst og en god klem. Det satte jeg umåtelig stor pris på. Et par måneder senere fikk jeg en trist melding av en annen venninne om at nå hadde det hendt henne også. Det var trist, men godt å vite at hun følte det var greit å fortelle om det etter at hun visste at jeg hadde gått gjennom noe av det samme.

    Da jeg ble gravid igjen sommeren 2009 fortalte vi det nesten med det samme. Skulle det skje at jeg mistet igjen ville jeg heller at folk skulle være klar over graviditeten på forhånd. Ting føles litt lettere når det kan deles.

    Denne lange kommentaren var bare kortversjonen av det hele, men jeg tror det holder i massevis :)

    Sender en klem gjennom bloggsfæren til deg, Susanne. Du er tøff!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:47 am (2 years ago)

      Tusen takk, Mari! Vondt å lese hva du har gått gjennom, men oppmuntrende og godt at det gikk bedre neste gang. Jeg fortalte det også til litt folk rundt meg i høst, og fine naboen kom samme kveld ned med en muggost (som jeg da kunne spise igjen siden jeg ikke lenger var gravid) og fikensyltetøy. Veldig godt med støtte fra folk rundt.

      Reply
      • Mari - Flukten fra virkeligheten
        October 11, 2012 at 10:40 am (2 years ago)

        Det er helt klart godt med støtte, man glemmer ikke det som har skjedd og hva man her mistet, men man slipper å føle seg så ensom i sorgen.

        Jeg må si at kommentarer som sier at man på en måte bare skal være glad til fordi da var det noe galt med fosteret ikke helt forstår de som sørger over det som aldri ble. At man syntes en spontanabort er trist og vanskelig er ikke ensbetydende med at man ikke forstår naturens gang.

        Det er også viktig å være klar over at ikke alle spontanaborter skjer fordi fosteret ikke er levedyktig. Det hender at en spontanabort kan skje fordi kvinnen har problemer med f.eks. livmoren og må ha assistanse fra spesialist for å kunne gjennomføre et svangerskap.

        Reply
        • Susanne Kaluza
          October 11, 2012 at 8:43 pm (2 years ago)

          Ja, jeg har pratet med mange som forteller at fosteret var helt levedyktig og fint, men at de f.eks mistet fordi mor fikk en liten blodpropp. Derfor er det visst vanlig f.eks i Danmark å gi blodsfortynnende midler til de som har mistet før for å unngå at det skjer igjen. I Norge gjøres det først etter tre(!) spontanaborter. Så litt for lettvint å si “da var det ikke levedyktig lell”.

          Reply
  13. serena
    October 10, 2012 at 2:29 pm (2 years ago)

    For et sterk innlegg…! Jeg ble rørt og uvel, for jeg kunne kjenne meg igjen i deg, selv om jeg ikke opplevde det samme.. det er utrolig flott at du snakker om dette! Takk! Og stor klem til deg!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:48 am (2 years ago)

      Takk, Serena!

      Reply
  14. Marianne
    October 10, 2012 at 2:34 pm (2 years ago)

    Takk for et tøfft og godt innlegg. Som du sier så er dette noe man leser lite om men det viser seg jo å være noe mange opplever hvis jeg tellr antall i bekjentskapskretsen jeg vet om. Da en kollega spontanaborterte i uke 12 og var vedlig åpen med dette fortalte sjefens kone som er gynekolog at ca 25-50% opplever en spontanabort i løpet av livet selv om mange ikke merker det hvis det skjer veldig tidlig. Når det er såpass ‘vanlig’ og jeg hører historien venenr forteller så skulle jeg ønske man kunne 1) Få litt mer informasjon om dette når man er gravid 2) Litt mer informasjon om hva som skjer når spontanabortene er et faktum (du er ikke den eneste jeg har hørt fra som ikke fikk tilstrekkelig info om dette) 3) Informasjon fra lege om hvordan dette påvirker/ikke påvirker fremtidige graviditeter og 4) Tilbud fra lege om tettere oppfølging ved etterfølgende graviditet selv om det rent ‘medisinsk’ kanskje ikke er dekning for det

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:50 am (2 years ago)

      Takk for gode innspill Marianne. Er veldig enig i punktene dine. Det er nettopp dette jeg savnet og.

      Reply
  15. Gunhild
    October 10, 2012 at 2:37 pm (2 years ago)

    Så åpent, ærlig og veldig beskrivende! En stor klem til deg, og takk for at du deler!
    Jeg tror også at mange går rundt med ensomme sorger, og kjenner på følelser som er så vonde- men som av andre muligens ikke blir like “legitime” og “riktige” nok… fordi, som du sier: Hvor går liksom grensen for hva som er “et barn”? Jeg tenker at uansett når eller hvor, det å være gravid og ha fått de to blå strekene, det setter i gang en stor psykisk og fysisk prosess. Når man spontanaborterer, og mister den bittelille… så mister man jo også alle de drømmene og håpet man hadde for det som en gang skulle skje der fremme. Og det føles også så uendelig vondt!
    Jeg tror viktigheten av å være åpen rundt dette gjør at vi kan være litt rause med hverandre og anerkjenne at det å føle sorg over den lille man har mistet, er nettopp det: en sorg. Og den kan man ikke (og bør heller ikke) sammenlignes eller nedgraderes eller ties ihjel.

    Det er nok en liten til som venter på å få komme til deg, Suzanne- med ønske om fine, fargefylte høstdager :)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:52 am (2 years ago)

      Her er du inne på noe viktig. Heller enn å fortelle at denne sorgen ikke er legitim fordi en har barn fra før, fordi det “ikke egentlig var et barn” eller fordi det er andre som har det værre, så handler dette om å annerkjenne andre menneskers opplevelser og følelser. Takk for fint perspektiv! Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  16. Karoline
    October 10, 2012 at 2:51 pm (2 years ago)

    Utrolig sterkt og bra innlegg!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:52 am (2 years ago)

      Takk Karoline!

      Reply
  17. Hege
    October 10, 2012 at 3:18 pm (2 years ago)

    Tusen takk for at du deler! Tror ikke det kan komme noe negativt ut av at flere er åpne rundt spontanaborter. Selv har jeg spontanabortert før uke 5 og opplevde det som svært lite dramatisk, men likevel vegrer jeg meg litt for å fortelle om det.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:55 am (2 years ago)

      Ja, det føles ærlig talt litt som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”. Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?

      Reply
  18. AstridVU
    October 10, 2012 at 3:20 pm (2 years ago)

    For en god, rørende, vond og viktig bloggpost, Susanne!
    Jeg er helt enig – hvorfor skal man ikke si noe om at man er gravid før etter 3. måned? Hvorfor skal man ikke kunne snakke om spontanaborter? Jeg tror på åpenhet, og jeg tror du nå har tatt et viktig steg for mange!

    Klem til deg

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:55 am (2 years ago)

      Takk, Astrid!

      Reply
  19. Hildegunn
    October 10, 2012 at 3:23 pm (2 years ago)

    <3 Elsker deg! <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:55 am (2 years ago)

      Ditto!

      Reply
  20. Jill
    October 10, 2012 at 3:24 pm (2 years ago)

    Tusen takk til deg, Susanne, som deler så åpent, og ikke minst for at du klarer å få fram det merkelige med hvor tabu-belagt dette skal være. Det er et godt poeng at kvinner har blitt halshugd og mer for å ha spontanabortert, eller for ikke å ha kunnet fullføre svangerskap i hvert fall – ikke rart det blir tabu! Jeg googlet de nydelige og triste bildene du viste av den bittelille hånden, og så at den er sladdet bort som “disturbing content” på endel av versjonene av bildet. Det at vi ikke klarer å snakke om dette gjør det jo så mye verre, tror jeg. Stakkars små barn som bare sees på som “disturbing content”. Og vi vet ikke hva vi skal gjøre.

    Jeg hadde tre spontanaborter (men det er 15 år siden nå) og det var en utrolig styrke i å kunne motta andres støtte – og SÅ mange andre kvinner kom fram og fortalte om at de forsto meg og hadde opplevd det samme når de først fikk vite om mine tap.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:58 am (2 years ago)

      Ja det så jeg også, og ble støtt. Håper det bare betyr at de mediene har som prinsipp å alltid sladde alle deler av døde mennesker. For i dette tilfellet gjorde sladden det bare verre.

      Vondt å høre at du gikk gjennom dette tre ganger, Jill, men helt enig med deg i at støtten fra andre kvinner som har gått gjennom det samme hjelper enormt. Sammen er vi sterke! Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  21. tone
    October 10, 2012 at 3:30 pm (2 years ago)

    takk for at du deler!!
    jeg har ikke opplevet det samme, så kan ikke sette meg inn i situasjonen hel ut, men det er ikke vanskelig å bli både beveget og trist sammen med deg!
    et nært vennepar opplevet å miste sin lille jente i maven, 2 uker før termindagen….det var og er uendelig trist. vi må som du sier få mye mer åpenhet ang dette! klart dette er stor sorg for de fleste, og dette skal og bør det være både rom og åpenhet om!

    takk til deg for at du er både tøff og sterk som deler dette….

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:00 am (2 years ago)

      Takk for støttende ord, Tone! Tabuer er her bare så lenge vi tillater dem å være det. En varm klem til vennene dine fra meg <3

      Reply
  22. tess
    October 10, 2012 at 3:41 pm (2 years ago)

    Takk for den flotte og sterke historien din.
    Jeg ble gravid med samboeren min da vi var 19. Vi hadde allerede vært sammen i 6 år, og bodd sammen i 2 av disse, men likevel kom det som et sjokk. Jeg fant det ut når jeg bare var 3 uker på vei, så vi hadde “god” til på å forbedrede oss, og finne ut av hvordan vi skulle ta dette videre. Vi var usikre – kunne vi få barn nå? Uten verken ferdig utdannelse, uten inntekt, uten noen ting? Vi jobbet masse med å finne ut hva vi hadde “krav” på av penger, og hvordan livet vårt ville bli fremover. Vi begynte smått å glede oss, selv om ingen ting var bestemt. Når jeg var ca 8 uker på vei fant vi ut at jo, dette gjør vi.

    Etter dette kom gleden. Vi hadde nå bestemt oss for å ta vare på nurket, og dagene gikk med på å lese om alt mellom himmel og gjort på mammaforumer osv. Begge gledet seg, men var også redde. Livet vårt skulle bli totalforandret!

    Når jeg kom til uke 12 begynte kvalmen og trøttheten å gi seg. Jeg hadde en liten mistanke om at det kunne være noe galt, men alle forsikret meg om at det var vanlig rundt uke 12. Når vi var kommet til uke 13 fortalte vi alle venner og familie om nyheten. So exciting!

    I midten av uke 14 var det en bitteliten blodflekk på dopapiret. Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd. Jeg fossblødde ikke, men det kom litt mer utover kvelden. Jeg ringte legevakten og fortalte hva som hadde skjedd. Der fikk jeg bare beskjed om at det var helt normalt, og at det var ingen ting å sjekke eller gjøre. Jeg la på, men var fortsatt ikke beroliget. Blodflekkene ville ikke gi seg, og jeg ringte tilbake. Det endte med at jeg kranglet med de i 20 min (!), før jeg fikk lov til å komme inn. Var da allerede helt fra meg.

    Når jeg til slutt kom inn til legen fikk jeg bare beskjed om at det ikke var noe å gjøre. Det var nok ingen ting, men om fosteret skulle være dødt, var det bare å la det komme ut av seg selv hjemme. Dette var totalt uaktuelt for meg, det var en opplevelse jeg ikke ville være med på. Jeg nektet derfor å gå ut av kontoret hans, før han hadde gitt meg en henvisning til undersøkelse. Etter mye om og men fikk jeg dette.

    Dagen etter dro jeg på sykehuset. Her var det som jeg trodde, nurket levde ikke lenger. Alt hadde falt sammen, og det hadde mest sannsynlig vært dødt mellom 2-4 uker. Jeg fikk beskjed om at det var godt jeg kom, for det nærmet seg grensen til å kunne utvikle seg til blodforgiftning for meg.

    Å miste et barn var mye tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Hvertfall så tidlig i svangerskapet. Det som sjokkerte meg etterpå når jeg fortalte om det, var alle som hadde opplevd det samme. Min mor, flere venner, og mange i familien. En av de i familien hadde til og med mistet 6 ganger!
    Jeg har ikke telling på hvor mange som hadde vært igjennom det samme, og likevel var det ting de ikke snakket om. Ting de hadde gått igjennom alene. For noen gikk det helt greit, andre ble knust.
    Det er grusomt at det skal være så tabu! Jeg håper virkelig det kan bli mer åpenhet rundt dette, slik at man sipper følelsen “er det meg det er noe galt med”.

    Nå er dette to år siden, og flere venner har mistet sine barn. Likvel er det ingen som vet noe om det, andre enn meg og noen til, da vi har vært igjennom det samme. Folk trenger støtte og åpenhet, noe du får godt frem her. Fortsett slik.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:03 am (2 years ago)

      Takk for at du delte denne historien! Jeg vet om mange som har hatt samme opplevese som deg. Siden dette sjelden er livstruende for mor får man veldig lite oppfølging eller informasjon av helsevesenet. Som jeg skrev over var jeg også sjokkert over hvor vondt det var. Desto verre om vi skal klistre på oss et smil når vi går ut døra og late som ingenting! Delt sorg er halv sorg, tenker nå jeg. Varme klemmer fra Susanne

      Reply
  23. Griselda
    October 10, 2012 at 3:45 pm (2 years ago)

    <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:03 am (2 years ago)

      Takk <3

      Reply
  24. Bitte
    October 10, 2012 at 3:58 pm (2 years ago)

    Det kan være en stor sorg å miste en graviditet. Alt snus på hodet – fremtidsplanene og følelsene. Likevel er jeg også litt opptatt av at vi ikke graver oss ned i tankene om barnet som kunne ha blitt – og at vi faktisk ikke har mistet et barn, snarere håpet om et.

    Jeg sier ikke dette fordi jeg er ufølsom, jeg vet godt hvor smertefullt det kjennes å lure på om man skal skylle ned det lille fosteret i do eller pakke det inn i toalettpapir og begravet det i hagen. Jeg har selv kommet hjem fra ultralyd i uke 8-10 med visshet om at det lille hjertet ikke lenger slår – hele fire ganger. Disse fire mislykkede svangerskapene oppleves den dag i dag som en sorg som jeg alltid vil bære med meg – selv nå som jeg også har opplevd en vellykket graviditet og har et nydelig barn. Men det at jeg har barn gjør også at jeg vet at det å miste et barn – nyfødt, ved termin eller eldre – må være noe totalt forskjellig fra å miste en graviditet.

    Man må bruke den tiden man trenger på å sørge, og samtidig huske på at de aller fleste graviditeter som går til grunne gjør dette nettopp fordi programmeringen i fosteren ikke var satt opp på riktig måte – det hadde aldri de riktige forutsetningene for å kunne bli et barn. Det kan kanskje gjøre det litt lettere å akspetere – det har det i alle fall for meg, det blir ikke like brutalt og uforståelig hvis man vet litt om hvorfor. Jeg har etter utredningere også fått vite at jeg har ca 80% abortrisiko ved hvert svangerskap fordi jeg er bærer av en bestemt genfeil. Det er tøft, men fakta hjelper!

    Tusen takk for et åpenhjertig og ærlig blogginnlegg, og for at du setter ord på et tabuområde som vi har all grunn til å snakke om. Har selv opplevd at åpenhet gjør det mye lettere for andre rundt en også.

    Reply
    • Camilla
      October 10, 2012 at 8:52 pm (2 years ago)

      Dette var fornuftig sagt, Bitte!

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:07 am (2 years ago)

      Takk for at du delte din historie, Bitte. Som mor til to er jeg enig med deg i at sorgen selvfølgelig ikke kan sammenliknes med å miste et barn man har rukket å bli kjent med (bare tanken får hjertet mitt til å stoppe). Men dette er også en sorg, og jeg tror det er rett å annerkjenne den, selv om man ikke skal grave seg ned. Selv har jeg som deg, funnet styrke i å si til meg selv at den lille aldri var levedyktig. Det gjør det hele (litt) lettere å bære. Varme klemmer fra Susanne

      Reply
      • erny
        October 11, 2012 at 7:50 pm (2 years ago)

        Det er nok akkurat her det skjærer seg, fordi å miste en graviditet er helt klart en sorg. Man mister forventninger til hva som skulle komme, og man mister gleden over å se og føle det lille livet utvikle seg og alle forventningene som følger en graviditet. Sorg er forferdelig og sorg tapper en for krefter. Og sist, men ikke minst, sorg varer uendelig mye lenger enn de som ikke har opplevd den skjønner! Det er viktig å vite og anerkjenne dette, og jeg skulle virkelig ønske at vi kunne få en “sorgmelding” som et alternativ til sykemelding for de som opplever å miste, og ikke føler at livet bare kan dure videre i samme spor to timer etterpå!

        Allikevel føler jeg meg ganske uvel når det å abortere før uke 13 blir framstillt som å miste et barn. Dette fosteret ville aldri blitt et barn (Med mindre det dreier seg om tilstander hos mor som gjør at hun har store problemer med å bære fram), ergo har man heller ikke mistet et!
        Jeg mener det er svært viktig å prate åpent om spontanaborter, ikke minst slik at kommende foreldre vet hva som skjer under en spontanabort, og hvorfor det skjer. Jo større kunskapen er rundt omkring, jo mindre trenger folk å plage seg selv, fullstendig uten grunn. Det er ingen grunn til å skulle skamme seg, ettersom det som skjer ikke har noen sammenheng med kvinnens kropp eller livsførsel.

        Jeg er helt enig i at man skal ha rett til å sørge, og man skal ha rett til å bruke den tiden som trengs for å bearbeide sorgen til en handgripelig størrelse, og hvor lang tid det tar er det bare den enkelte som kan vite noe om.

        Men jeg forstår veldig godt at folk reagerer på at det omtales som å miste et barn, for tro meg, å miste et barn er noe helt annet!

        Når det så gjelder møtet med helsevesenet, må man ha i tankene at de ikke nødvendigvis er der for brukerens beste. For en ansatt på en fødeavdeling er en abort bare noe “rusk i maskineriet” som ikke er farlig (stort sett) for pasienten. Rutiner er stort sett laget av menn, for å ivareta det rent medisinske aspektet, og de psykiske følgene av en abort er ikke deres “problem”. Synd men sant. Den største virkningen vi kunne få av større åpenhet rundt dette ville nok være en bedre oppfølging i ettertid. Da kunne disse “umulige” tankene som kommer igjen og igjen hos mange etterpå blitt bearbeidet og “landet” på en mye bedre måte.

        Erny

        Reply
        • Susanne Kaluza
          October 11, 2012 at 8:46 pm (2 years ago)

          Takk for gode og kloke innspill. Tror du er inne på noe viktig når du skriver: “Rutiner er stort sett laget av menn, for å ivareta det rent medisinske aspektet, og de psykiske følgene av en abort er ikke deres “problem”.” Det er den følelsen jeg sitter igjen med og. Når det gjelder levedyktighet er det viktig å huske på at mange også mister pga problemer hos mor. Det blir altså for lettvint å si at det er ikke et barn fordi det ikke var levedyktig. Levedyktige barn kan dø f.eks av at mor får akutt blodtrykksfall, infeksjoner, en liten blodpropp etc.

          Reply
          • Andrine
            October 16, 2012 at 12:30 pm (2 years ago)

            Jeg satte veldig stor pris på blogginnlegget ditt da jeg leste det. Det er veldig fint og godt at du setter fingeren på behovet for å sørge etter en spontan abort. Det er viktig at det blir mer oppmerksomhet rundt dette.

            Likevel, i etterkant har fokuset bikket mer og mer over på at spontanabort er å miste et barn. Dette reagerer jeg etterhvert ganske sterkt på. Jeg forstår og har full medfølelse for at det oppleves som at man har mistet et barn når man plutselig mister en ønsket graviditet. Men etter 4 spontanaborter blir dette perspektivet vel drøyt. Vi er uforklarlig barnløse, det er ikke godt å si om “det kunne ha blitt noe” hvis om at.. Vi har lært oss at det ikke er en selvfølge, og at man skal være glad for alle barn som kommer, ikke fokusere på de som ikke kom.

            Min første var en MA, jeg begynte å blø i uke 11. Det viste seg at det ikke hadde vært liv der siden uke 6. Jeg reiste hjem med en pille og to smertestillende, men det hadde nok ligget for lenge. I prosessen med å få det ut endte jeg med fulle rier i ett døgn, ny innleggelse, morfin og stort blodtap. Den fysiske påkjenningen var så stor at den overskygget sorgen fullstendig.

            Min andre mistet jeg siste dagen i uke 12. Selv om vi var kloke av skade etter første gang hadde vi denne gangen begynt å se fram til å bli en familie. Tapet var sårt, og det sitter i enda.

            De to siste gangene har jeg mistet i uke 6-7. Begge gangene har jeg vært takknemlig for at kroppen har ordnet opp selv så jeg har sluppet å dra på sykehuset, og at det har skjedd så tidlig at jeg enda ikke har begynt å håpe alt for mye.

            Likevel, den store sorgen, sjokket og traumen kom først når jeg begynte å innse at jeg muligens aldri vil få barn. Det dypet, den fortvilelsen og sjokket hadde jeg aldri kunnet forestille meg at var mulig. Sorgen etter spontanabortene blekner fort i denne sammenhengen. Hvis jeg skal i tillegg bære med meg at jeg har mistet 4 barn kan jeg ikke se for meg hvordan jeg skal kunne stå oppreist mer.

            Nei, man kan ikke sammenligne sorg, og jeg har stor medfølelse for alle som har slike opplevelser. Jeg forstår at noen får følelsen av å ha mistet et barn. Men følelsen av å miste et barn er ikke det samme som å faktisk miste et barn. Hvis den almenne oppfattelsen av en spontanabort er det samme som å miste et barn legger dette sten til byrden for mange som har nok å bære på. Vi har ikke mistet noen barn. Men vi lever enda i håpet om å få et, hvor tynt det håpet enn måtte være.

          • Susanne Kaluza
            October 16, 2012 at 3:08 pm (2 years ago)

            Jeg bruker barn mest fordi det er det enkleste ordet, og fordi mange her inne forteller om å miste i uke 12, uke 18, uke 20, uke 40. Når går det fra å være embryo til foster til baby?

            Når et liv blir et liv er en laaaaang filosofisk og medisinsk debatt.

            Det er ikke min mening å legge sten til byrden din. For noen vil det gjøre det verre å tenke på dette som barn, for andre -som du lesere her inne- gjør det sorgen enklere og mer konkret å takle.

            Jeg er helt enig med deg i at det er en vesensforskjell på å miste et barn du har lært å kjenne og å miste en baby i magen. Som mor til to er tanken på at noe kunne skjedd med dem fullstendig lammende.

            Det jeg har opplevd blir sånn sett uendelig mye mindre smertefullt. Og mye mindre smertefult enn f.eks å slite med uforklarlig barnløshet. Det er også værre å miste ett barn enn å miste en mor, en venn, en kollega. Men poenget er vell nettopp som du sier å ikke gradere sorg. En spontanabort, uansett når den skjer, er også en sorg, selv om den -i motsetning til å miste et stort barn, som oftest mildnes med tid.

            Snakket med en psykiater som hadde tatt doktorgrad i kvinners reaksjoner på spontanabort i stad. Hun sa at rett etter en spontanabort var hun overrasket over hvor sterkt de fleste kvinnene reagerte. Deres reaksjoner, og score på en traumeskala var høyere enn f.eks kvinner som gikk gjennom en planlagt abort. Symptomene varte i flere måneder, men etter ett år var situasjonen en annen. Da var det gruppen med planlagt abort som hadde det “verst”, mens de fleste som hadde tatt spontanabort hadde lagt det bak seg.

            Sorg er en rar ting, og arter seg forskjelli utifra hva som er skjedd og hvem det er skjedd med.

            Håper veldig du får god hjelp, og at ting løser seg for dere.

            Mange klemmer fra Susanne

        • Bitte
          October 12, 2012 at 10:41 am (2 years ago)

          Så enig med deg!

          Og mitt møte med helsevesenet har vært nokså uheldig i en del tilfeller: Overbærende forslag om “en liten samtale om prevensjon” ved ettersamtale v. utskrapning etter min tredje abort – les journalen min da for H*** Prevensjon er det siste jeg trenger.

          Og jeg har blitt sendt hjem for en medisinsk abort uten smertestillende overhodet – fikk smerter som faktisk kan sammenliknes med riene jeg hadde under fødsel et par år senere.

          Den beste måten å leges på er vel å oppleve forståelse og omsorg i sorgfasen – også fra helsepersonell!

          Reply
      • Bitte
        October 12, 2012 at 10:38 am (2 years ago)

        KLem til deg også. For øvrig vil jeg si at innlegget ditt fikk meg til å lese mer av bloggen din (som var ny for meg) – og du er nå en av mine absolutte favorittbloggere. Så fargerikt og flott språk.

        Også så nydelig hår du har – fra en goldielock til en annen!

        Reply
  25. Jannicke
    October 10, 2012 at 4:03 pm (2 years ago)

    Tusen takk for et veldig bra innlegg, kjenner meg så igjen, spesielt der hvor du står på badet og ikke vet hva du skal gjøre med fosteret… Jeg endte som deg med å kaste det i do og føler meg helt kvalm når jeg tenker på at jeg gjorde det.
    Takk for at du setter ord på mye av det som jeg selv tenker etter 2 spontanaborter, på tide med litt mer åpenhet.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:09 am (2 years ago)

      Uff, så vondt å høre du har gått gjennom dette Jannicke. Til dags dato vet jeg ikke om det var rett eller galt å spyle det ned, og jeg føler meg fortsatt bittelitt grusom som gjorde det. Håper virkelig mitt lille bidrag til åpenhet, og alle de flotte kommentarene under, kan gjøre at de som kommer etter oss er bedre forberedt, og slipper sjokket vi opplevde.

      Reply
  26. Oslofyr
    October 10, 2012 at 4:15 pm (2 years ago)

    Min kone og jeg gjennomgikk noe nesten tilsvarende, men likevel litt annerledes for noen måneder siden.

    Vi hadde det som på engelsk kalles ‘missed miscarriage’. Vi hadde vært på ultralyd i uke 6/7 eller deromkring, og hjertet slo og alt var fint.

    Neste ultralyd var ved uke 12, og min kone hadde sine mistanker om at ting ikke var som de skulle, da graviditets-symptomene hadde forsvunnet ettpar uker tidligere. Det viste seg dessverre å stemme. Fosteret døde rundt uke 8/9, men kroppen aborterte det aldri, og det var ingen blødning som skulle tyde på at noe hadde gått galt.

    Utskrapningen gikk ganske greit, men fyttihelvette for en tung tid det var. Det skulle vært vårt første barn, men det ble dessverre ikke slik.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:14 am (2 years ago)

      Så utrolig vondt å høre. Jeg tror det er for lett å avskrive dette som en bagatell fordi det skjer med mange. Jeg synes også det var utrolig tungt, og verre om jeg skulle bitt tenna sammen og latt som ingenting.

      Min opplevelse er at fars rolle i en spontanabort er nesten verre en mors. Dere får bare sympati som mors støtte. “Går det bra med kona di? Så vondt dette må være for henne.” Mens kvinnen gjerne blir sykemeldt i noen dager forventes det at far går rett på jobb. Men det er jo like mye hans barn som ikke ble. Sorgen hans er også reell.

      Skulle likt å høre hvordan du opplevde dette. Takk for at du delte deres historie. Jeg heier på dere! Mange klemmer fra Susanne

      Reply
      • Oslofyr
        October 15, 2012 at 6:17 pm (2 years ago)

        Det var selvfølgelig ekstremt vondt, og fremdeles gjør det vondt å kjenne på følelsene selv om det har gått noen måneder.

        Samtidig, det er utrolig mange som har opplevd tilsvarende. Som en god kollega av meg beskrev det – jeg ble medlem av ‘the worlds largest most shitty secret society’. Han var også medlem. Det er utrolig hvor mange som har opplevd tilsvarende, som åpner seg og støtter opp.

        I tillegg må jeg si at sjefen var fantastisk. Han “kommanderte” meg hjem og til å ta den tiden jeg trengte. Forventningen var at jeg skulle være hjemme og bruke tid med kona til vi begge synes det var OK at jeg skulle tilbake på jobb. Det var utrolig god støtte å få.

        Det er ettpar folk som også er nyskjerrig på om det går greit med kona, samtidig har faktisk flertallet av de jeg har pratet med om det hele opplevd tilsvarende selv (eller hatt folk i nær familie som har opplevd det). Det er så utrolig mye mer vanlig enn jeg hadde noen som helst anelse om.

        Reply
        • Susanne Kaluza
          October 16, 2012 at 7:20 pm (2 years ago)

          Så flott å høre! Glad for at verden går fremover og at du opplevde så mye støtte på jobb og i vennekrets.

          “The worlds largest most shitty secret society’ var forøvrig en god beskrivelse!

          Reply
  27. Kjartan J Tysse
    October 10, 2012 at 4:26 pm (2 years ago)

    Tusen takk for ein ærleg og sterk historie som gjer grunn til ettertanke.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:14 am (2 years ago)

      Tusen takk for det Kjartan!

      Reply
  28. T.
    October 10, 2012 at 5:11 pm (2 years ago)

    Nå skal jeg kaste ut en liten brannfakkel i fare for å fornærme en hel haug med folk.

    Jeg skjønner at det oppleves trist å miste det man har tenkt skal være et friskt barn om 9 mnd. Men etter å ha gått igjennom diverse IVF-behandlinger, med hormoner, sprøyter, uttak – innsetting, en karusell uten like. Alt dette uten å bli gravid. Dette er etter å ha vært prøvere i mange år. Under en prøverørsperiode må man også ta alle forbehold som gravide gjør så man er i “gravidmodus” om man vil eller ikke. Derfor klarer jeg ikke helt å gå langt ned i følesesgropa når det kommer til mennesker som faktisk har både ett og to og tre friske barn å ta vare på. Ja, det er trist, men det er mange som har det værre enn dere og lever fint med det også.

    Alle opplever motgang i løpet av et liv, men noen ganger så kan det være greit å sette ting i perspektiv. Ikke meningen å være følelsesløs her, jeg skjønner at ting ikke blir som planlagt, og hadde det skjedd med ei venninne av meg hadde jeg tatt godt vare på henne. Men jeg hadde også sagt at vet du hva (om hun var frisk og hadde barn): du har bare muligheter foran deg, dere kan prøve igjen, det var en grunn til at dette skjedde – kroppen ryddet opp selv. Ta vare på de nydelige barna du har. Du er heldig som har barn!

    Reply
    • KristinB
      October 10, 2012 at 8:24 pm (2 years ago)

      Til T:
      Heldigvis er det ingen motsetning mellom å være glad og takknemlig over barn man har fra før, og det å sørge over tapet av en graviditet og forventningene om barnet som skulle komme. Det ER en sorg å miste noe man har ønsket seg, gledet seg over og knyttet følelsesmessige bånd til – for det går absolutt an å knytte bånd til noe som ikke har utviklet seg til fullt ut å likne et menneske ennå, det er slik naturen har innretta oss kvinner for å sikre artens overlevelse.
      Det finnes mange slags tap, og mange slags sorger knyttet til disse tapene. Du har antakelig opplevd utallige ganger å få knust drømmen om en positiv graviditetstest, jeg har også opplevd det og vet godt hvordan håpet og forventningen om at det en dag skal gå bra blir mindre for hver gang det skjer. Men denne gangen er det ikke dette det handler om, nå er det sorgen over en spontanabort Susanne løfter fram og som hun gir ansikt til. Da har det liten hensikt synes jeg å “minne om” at andre har opplevd verre ting. Uansett hva man opplever vil det alltid finnes noen som har det verre, men det fjerner ikke viktigheten av å ta ens egen sorg på alvor. Først da kan man gå videre.
      :-) KristinB

      Reply
    • Gunhild
      October 10, 2012 at 9:55 pm (2 years ago)

      Jeg syns Kristin B sa det så fint over her. Og jeg tror det er viktig å ikke sammenligne hverandres sorg og rangere den, for den føles som den gjør uansett for hver enkelt; om det gjelder å aldri ha fått et eget barn, spontantabortert, vært gjennom dødfødsel, født et levende barn som døde rett etterpå, mistet et barn gjennom sykdom…
      Lista kan være uendelig lang.
      Jeg tror det viktigste er å kunne få være åpen om sorg, og si at “dette her- det føltes faktisk utrolig vondt og leit, for meg”. Ofte kan det være nok det, å bare få en bekreftelse og en anerkjennelse på at sånn føles det, denne sorgen er slik for meg. Så er ikke nødvendigvis perspektivet borte av den grunn, eller gleden over barn man allerede har mindre tilstede.
      Det er kanskje nettopp derfor dette temaet her er såpass viktig og ikke minst veldig sårbart- det handler om sorg, men hvordan møter vi den og hvordan anerkjenner vi hverandre?

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:48 pm (2 years ago)

      Ja, jeg er veldig heldig som har barn, og det er utrolig vondt å lese din historie. Jeg vet det er mange som har det “verre” enn meg, men det gjør ikke denne sorgen noe mindre. Like lite som vi kan skru av alle sorger ved å tenke på at barna i afrika (eller kvinner i flyktningeleire) har det verre. Når det er sagt har du helt rett i at det er viktig å ikke begrave seg i sorgen. Jeg beholder håpet og krysser fingrene for at utfallet blir bedre neste gang for oss begge.

      Reply
    • Bitte
      October 12, 2012 at 10:50 am (2 years ago)

      Her MÅ jeg bare støtte T.

      Det er sant at man ikke kan sammenlikne sorg, det gir heller ingen mening.

      MEN jeg har vært begge steder, og jeg kan love dere at det å være ufrivillig barnløs (vi prøvde i halvannet år før min første abort, deretter ingenting i et påfølgende år og utredninger for ufrivillig barnløshet – deretter to nye aborter og utredninger for habituell abort før en vellykket fødsel – og ny abort igjen).

      Så tro meg, som både har slitt med barnløshet i tre år for deretter å oppleve aborter i etterkant (når det etterlengtede barnet er født) – der abort er et hardt slag og en stor sorg er ufrivillig barnløshet en så fortvilende, altoverskyggende og og grusom situasjon at man må samle krefter hver dag for å klare litt mer enn bare å grave seg ned. Og det uten noen svar på om man skal få bli mamme noensinne.

      T: Jeg vet hva du forsøker å fortelle, og ingen som ikke har vært der vet hvor sårt det er. Sorry dere andre, sånn er det bare.

      Når det er sagt så er en abort også veldig tungt, og Susanne er kjempetøff som står fram så åpent med sine opplevelser!

      Reply
  29. Nann Karin
    October 10, 2012 at 5:29 pm (2 years ago)

    Du skriver godt! Det er et viktig tema, som trenger å løftes frem.
    Temaet om forventing og glede som plutselig slutter.
    Jeg vet at alle vi som har kjent det på kroppen vet hvor sorgfult det er. Og kanskje ikke en veldig akseptert sorg? Heldigvis for deg og for meg, så har vi fått opplevd gleden over å være mamma. Det tok år før jeg klarte å bære frem et barn, og derfor er jeg TAKKNEMLIG !!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:50 pm (2 years ago)

      Takk for fine ord Nann Karin. Denne opplevelsen har også fått meg til å sette enda større pris på hvor skjørt livet er. Jeg forteller barna mine ørten ganger om dagen at jeg elsker dem <3

      Reply
  30. Ulla
    October 10, 2012 at 5:32 pm (2 years ago)

    Nydelig innlegg om noe som faktisk veldig mange har opplevd, men få snakker om før det hender, og man oppdager alle medsøstre som også har vært igjennom det samme. Jeg mistet en baby i uke 12, da vi var på bryllupsreise. I 4 dager vandret jeg rundt i Paris med store bind og blødninger, mens jeg trøstet meg med at man av og til kan blø, men at det går bra alikevel. Hjemme i Norge bar det rett på Ullevåll hvor legen kunne se at babyen hadde dødd rundt uke 6. Dette var kl 9 om morningen, og jeg hulket meg gjennom dagen mens vi ventet på å få en utskrapning ( nydelig ord…). Først kl 23.30 kom samme lege som jeg hadde vært hos om morningen og foretok inngrepet…

    Jeg husker da jeg fortalte de rundt oss om hva som hadde skjedd, fikk jeg høre fra nesten alle jeg kjente at det også hadde hendt de. Jeg hadde aldri hørt at det var så vanlig!? Dette er det virkelig et område det ties om..

    Uansett dro vi rett hjem, og satte inn støtet etter neste menstruasjon, og nå sprang verdens nydeligste 6-åring nettopp ut døra:). Mellom Storebror og Lillebror (4) gikk det også galt, men nå var jeg mer forberedt og selv om jeg ble skuffet og lei meg, opplevde jeg ikke den totale sorgen slik som den første gangen.

    Uansett, honnør til dronning Sonja, og alle oss som har opplevd det å nesten bli mamma til noen.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:02 pm (2 years ago)

      Uff, så vondt å lese, men veldig glad det fikk slik en lykkelig slutt. Helt enig i at ordbruken knyttet til dette på ingen måte gjør ting lettere. “Utskraping” høres grotesk ut. Og “spontan abort” gir assoiasjoner til abort og at det er noe du har påført deg selv. Kanskje det burde byttes ut med tidlig dødfødsel?

      Reply
  31. Bente
    October 10, 2012 at 5:45 pm (2 years ago)

    Vakkert og vemodig skrevet. Viktig sak.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:02 pm (2 years ago)

      Takk, Bente.

      Reply
  32. Marte Eielsen
    October 10, 2012 at 5:46 pm (2 years ago)

    Takk for et sterkt og viktig innlegg.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:02 pm (2 years ago)

      Takk for det Marte.

      Reply
  33. Linda
    October 10, 2012 at 6:27 pm (2 years ago)

    <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:03 pm (2 years ago)

      :-)

      Reply
  34. sally
    October 10, 2012 at 6:54 pm (2 years ago)

    Takk! <3 <3 <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:03 pm (2 years ago)

      <3

      Reply
  35. Nikolai
    October 10, 2012 at 7:43 pm (2 years ago)

    Min mening: Gud sier bare at barnet ikke burde bli født fordi det ikke er bra nok.

    Prøv igjen!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:04 pm (2 years ago)

      Takk, Nikolai. det er viktig å ikke gi opp håpet om at det skal gå bedre neste gang. Men det er fortsatt viktig å huske at mange barn som spontanaborteres er helt friske, men dør som følge av en infeksjon hos mor, en liten blodpropp i morkaka etc.

      Reply
  36. JunePune
    October 10, 2012 at 7:55 pm (2 years ago)

    Du skriver vannvittig bra, og jeg sitter her og gråter med deg <3
    Mye fordi jeg kjenner meg vannvittig godt igjen i innlegget ditt. Og selv om det er 11 år siden jeg mistet, har jeg fortsatt et barn for lite..

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:05 pm (2 years ago)

      Takk June. Vondt å lese du har gått gjennom det samme.

      Reply
  37. Hanna
    October 10, 2012 at 8:31 pm (2 years ago)

    Så nydelig skrevet, Susanne! Tusen klemmer fra meg!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:05 pm (2 years ago)

      Takk Hanna!

      Reply
  38. Mamma til engelen Philip
    October 10, 2012 at 9:20 pm (2 years ago)

    Mitt hjerte blør med deg <3
    Tiden som var blir aldri borte selvom om du har 2 små fra før. For tanken – følelsene og kjærligheten for dette nye underet skulle også bli en del av Dere alle.
    Det er utrolig hvor sterke bånd vi binder til våre barn – allerede i magen.
    Jeg "mistet" selv i uke 26+3 , han var frisk hele veien , men jeg som mor ble syk.
    Blogg: Arr for livet – blir ikke glemt.

    Godt at det kommer ut i media – noen ggr. for de som ikke har mistet forstår ikke hvordan tiden etterpå er…..

    Klem
    fra
    Englemamma 2012

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:41 pm (2 years ago)

      Takk for fine ord. Utrolig leit å høre om hva d har gått gjennom. Håper du hadde fine folk som støttet deg gjennom den tøffe tiden. Varme klemmer til deg fra Susanne

      Reply
  39. KristinB
    October 10, 2012 at 9:21 pm (2 years ago)

    En god klem til deg som skriver så fint og åpent om dette!
    Synes den hemmelige sorgen er en veldig betegnende overskrift for dette temaet. Tror mange kvinner velger å holde aborten og sorgen over den for seg selv fordi de ikke vil risikere å bli møtt med holdninger som “ja, ja, du har jo heldigvis barn fra før” og “dere kan jo bare prøve igjen”, for ikke å snakke om den gode, gamle “det var sikkert en mening med det”. Det kan oppleves veldig sårende og ugreit å dele en sorg hvis man ikke blir møtt og respektert med de følelsene man har. Kanskje det er derfor man gjerne blir møtt med et skred av andres liknende erfaringer når noen først åpner opp for å snakke om de vonde følelsene rundt en abort? Det er ihvertfall kjempefint når kvinner deler på den måten du gjør her!

    En graviditet er ingen liten sak for ei kvinne, og fra første stund er det store forandringer som finner sted i kroppen – også følelsesmessig. De første ukene av svangerskapet er spesielt sårbare, og da er det godt å kunne søke støtte og fellesskap hos andre. Derfor synes jeg det er en uting at det nå nærmest har blitt en regel at man ikke skal si noe om graviditeten før etter 12. uke.

    Jeg vet ikke hvor mange barn jeg hadde valgt å få hvis jeg ikke hadde opplevd en mangeårig periode med uforklarlig infertilitet og deretter flere vonde aborter, men etterpå ble det ihvertfall veldig klart for oss at det å få barn er livets mest dyrebare gave, og slett ingen selvfølge. Og nå er nr fem rett rundt hjørnet :-) Jeg håper du også vil lykkes med å få alle de barna du ønsker deg!!
    Klem fra KristinB

    Reply
    • KristinB
      October 10, 2012 at 9:26 pm (2 years ago)

      (…slett ingen selvfølge, skulle det være)

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:43 pm (2 years ago)

      Så flott å høre! Nummer 5, så heldig du er! Takk for at du delte tankene dine med oss. Jeg er enig i at det føles vondt å bli avfeid med sånne kommentarer. Jeg synes nesten det verste er de medfølende “du har vell stresset for mye nå da”. NEI jeg drepte ikke mitt ufødte barn ved å stresse. Eller som legen min sier: Det blir født barn i flyktningeleire og..

      Reply
  40. Silje
    October 10, 2012 at 9:26 pm (2 years ago)

    Takk for at du deler,Susanne:)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:44 pm (2 years ago)

      Glad du syntes du fikk noe ut av å lese det :-)

      Reply
  41. Frøken Makeløs
    October 10, 2012 at 9:32 pm (2 years ago)

    Fantastisk vakkert og sterkt skrevet. Takk for at du velger å være åpen om dette, det er så viktig! Min første graviditet endte i en såkalt missed abortion vinteren 2010. Det var en vond opplevelse, men nettopp derfor valgte jeg å være åpen om det både på jobb og på bloggen. Og fikk uendelig mye støtte tilbake.

    Etter det ble jeg enda mer overbevist om at ideen om å holde graviditeten skjult de første tre mnd pga fare for abort er fullstendig meningsløs. For det første er jo de første månedene ofte veldig tøffe for mor og det er en helt unødvendig ekstrabelastning å måtte late som at alt er som normalt. Dessuten er det jo en kritisk tid for utviklingen av barnet, så all grunn til å ta hensyn til det. Pluss at hvis det mot formodning skulle gå galt, så er det inderlig godt å slippe å late som ingenting. Tvert imot trenger man all den støtten man kan få.

    Stor takk for din åpenhet, det er et veldig viktig bidrag!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:45 pm (2 years ago)

      Helt enig! De første tre månedene er jeg sjukt kvalm om morgenen og trøtt som en strømpe klokka 7 på kvelden i tillegg til hormonell og overfølsom. At familie og venner først skal få vite om det etter at vi har bitt tenna sammen og latt som ingenting i tre måneder er en absurd tradisjon.

      Reply
  42. Hege
    October 10, 2012 at 9:46 pm (2 years ago)

    Så trist men så viktig at du skriver dette!

    Jeg hadde et “missed miscarriage” for noen 8år siden. På det tidspunktet dette skjedde var min livssituasjon ganske stresset og jeg fikk liksom aldri sørget over det jag hadde mistet.
    Nå ble det slik at jeg aldri ble gravid igjen- og nå er det for sent rent aldersmessig å gjøre noe med det. Det får meg ofte til å tenke på hvordan livet kunne vært hvis det ikke hadde gått gæærnt den gangen.
    Jeg velger å trøste meg med at dette var naturens måte å si at det var noe feil med det lille knøttet jeg bar, men noen ganger blir sorgen overveldende….
    Det er godt og lese alle kommentarene du har fått. Det viser jo bare at dette er noe vi i vårt “ruset på egen lykke-samfunn” har glemt. Bare det er jo en stor sorg i seg selv!Takk for fin blogg!!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:48 pm (2 years ago)

      Selv takk for at du delte dette med oss. Vondt å høre hva du har gått gjennom. Håper du har mange fine folk rundt deg i dag. Det er lov å sørge! Jeg heier på deg<3 Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  43. Helle
    October 10, 2012 at 10:35 pm (2 years ago)

    Takk <3 <3 <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:48 pm (2 years ago)

      Selv takk..

      Reply
  44. Elin Ørjasæter
    October 10, 2012 at 10:50 pm (2 years ago)

    Hei Susanne! Jeg føler med deg, og synes du skriver veldig bra om noe det snakkes (overraskende) lite om. Men kanskje grunnen er at så mange kvinner har tatt provosert abort? Er det ikke litt rart at vi sørger over barn etter spontanabort, men likevel mener at provosert abort er helt greit? Jeg har skrevet et innlegg om din blogpost i Verdidebatt på Vårt Lands nettsider om den saken, den finner du her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/subcat20/thread320776/#post_320776

    Reply
    • Ragnhild Aadland Høen
      October 11, 2012 at 3:12 pm (2 years ago)

      Takk, Susanne, for din sterke og rørende historie.

      Du stiller noen betimelige spørsmål rundt “Hvorfor er det så tabu å snakke om spontanabort i vårt samfunn?” Jeg tror mye av svaret ligger i det Elin Ørjaseter skriver her.

      Du som har gått gjennom en vond spontanabort har blitt fratatt retten til å sørge fra offentlige myndigheter. Din sorg er nødt til å være hemmelig og ikke-eksisterende på grunn av de like gamle fostrene som vi har lov til å ta abort på i Norge. Du kan ikke få sørge over barnet ditt fordi hvis ditt barn var et barn kan jo ikke andre få lov til å ta abort på sine like gamle barn. (Det sier seg selv.)

      Jeg husker godt den dagen jeg så en avistabloidforside der en norsk mannlig kjendis stod frem med sin sorg over en spontanabort. “Mistet barnet i uke 12″, stod det med store krigstyper. Og alle tenker at ja, det var faktisk barnet sitt han mistet da, og at ja, han har rett til å sørge.

      Og vi tenker i dag at det VAR barnet ditt du mistet, Susanne, og du HAR rett til å sørge.

      Da må den logiske konsekvensen bli at dersom vi med vitende og vilje tar livet av et like gammelt barn i uke 12 (eller i ditt tilfelle: uke 8), så er det faktisk det vi gjør. Vi tar livet av et lite barn. Derfor er det så skummelt, ekkelt og ubehagelig å snakke om spontanaborter. Fordi de så tydelig sier fra om hva provoserte aborter faktisk er.

      DERFOR opplever du det som like ubehagelig å fortelle om spontanaborten “som å fortelle om underlivssopp eller noe annet “ekkelt”.” Og du fortsetter: “Tenker det er rart at det oppleves slik, siden det ikke er de samme konnotasjonene om man mister senere i svangerskapet. Hvis flere forteller så forsvinner kanskje den følelsen?”
      Du har rett i at det ikke er de samme konnotasjonene knyttet til spontanaborter senere i svangerskapet. Da har vårt samfunn nemlig begynt å definere ditt barn som et barn med rett til å leve. Og når barnet ditt har rett til å leve har du en tilsvarende rett til å sørge når det dør.

      Jeg tror vi alle opplever det så ubehagelig å snakke om spontanabort fordi du rører ved selve ubehaget i vår kultur. Som Marius Timman Mjaaland sier det: “Den som rører ved abortproblematikken, rører ved selve ubehaget i vår kultur, ved dilemmaer som en ikke kan overse om en vil bevare sin integritet som menneske og samfunn.”

      Det var “din bittelille” du mistet, og vårt samfunn hadde ikke forberedt deg på den sannheten du møtte der inne på toalettet, i møtet med et bittelite ansikt og et hjerte som hadde sluttet å slå. “I sommer mistet jeg et barn”, skriver du. JA, du gjorde faktisk det. Du mistet et et barn.

      Jeg tror din historie og andre kvinners spontanaborthistorier er begynnelsen på neste kapittel av (den provoserte) abortens historie. Det kapittelet begynner med bevisstgjøring rundt hva et foster er: Det er et lite menneske, enten det er dypt ønsket eller dypt uønsket.

      Og dette vet jeg: Det kan ikke være hvor mye eller hvor lite ønsket du er som bestemmer om du har rett til å leve.

      Beste hilsen
      Ragnhild H. Aadland Høen (36), mamma til fire

      Reply
      • Susanne Kaluza
        October 11, 2012 at 9:50 pm (2 years ago)

        Og Ragnhild: Takk for gode innspill. Tror du kan ha noe i det at vår insistering på at det ikke er noe liv før i 6. måned (etter senabortgrensa) nok kan være med på at sorgen over det tapte i andre eller tredje måned føles ekstra “forbudt”.

        Reply
      • Maria
        October 14, 2012 at 8:21 am (2 years ago)

        Spot on, Ragnhild! Jeg er så glad for at noen sier det.

        Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 8:31 pm (2 years ago)

      Hei Elin, fint at du deler dine tanker om debatten! Jo, det er som du sier et dilemma at vi sørger over spontanaborter, men tilsynelatende synes provosert abort er helt greit. Nå tror ikke jeg at alle synes det er like greit, men DET er hvertfall fullstendig tabu å snakke om. Jeg kjenner flere som har en sorg over et barn de har abortert for opptil 10 år siden, men som de på ingen måte føler det er legitimt å snakke om siden de har “valgt det selv”.

      Reply
  45. heidi
    October 10, 2012 at 11:11 pm (2 years ago)

    Hei!
    Sterk historie og flott at du deler. Kondolerer for tapet av barnet. Jeg velger å kalle det et barn, for det er ditt blod og kjøtt.. du har mistet noe kjært og noe vakkert. Jeg har selv mistet 8 ganger. Og vet så godt hvor smertefullt det er å miste. Både fysisk og psykisk. Virkelig flott at du snakker om dette, for det er desverre en ting som er mer vanlig enn vi ønsker. Men tabu og hysjhysj gjør det til nesten skammelig.
    Når vi ble gravide med vår datter så reagerte så mange på at jeg ønsket å dele tidlig. At jeg tørte å si det.. Men det lykkedes endelig hos meg også. Nå sover verdens vakreste mirakel i sengen sin og er 8 mnd. Masse lykke til videre;)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:50 pm (2 years ago)

      Åh, så fantastisk å høre! Nå ble jeg glad langt inni meg!

      Reply
  46. Siri
    October 10, 2012 at 11:35 pm (2 years ago)

    Hadde nettopp selv en abort… Dagen før jeg skulle være over den magiske grense på 3mnd. Dette var en utrolig tøff og vanskelig opplevelse. Jeg hadde fortalt at jeg var gravid til foreldrene mine og de nærmeste venner, ja egentlig var det veldig mange som visste det. Da jeg mistet barnet tenkte jeg først det kom til å bli vanskelig å fortelle det til alle, men det viste seg at jeg nettopp derfor fikk både forståelse og støtte i forhold til min opplevelse og følelser i denne vanskelig perioden. En annen ting som viste seg var at når jeg var åpen og ærlig om mine opplevelser var det flere andre som gjorde det samme. Det overrasket meg hvor mange som hadde opplevd dette, eller kjente noen som hadde opplevd det. Det var selvsagt en fattig trøst for meg at flere kunne kjenne igjen følelsene mine, men samtidig var det en god støtte i den vanskelig tiden. Jeg synes det er utrolig bra at du skriver om dette åpent slik at tema kan bli mindre tabu belagt i fremtiden. Ønsker deg alt godt!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:51 pm (2 years ago)

      Ja, opplever det samme: Når vi først åpner denne verkebyllen viser det seg at det er utallige kvinner rundt oss som har gått eller går gjennom det samme. Og det er mye støtte i det samholdet. Trøsteklem til deg <3

      Reply
  47. Kristin
    October 10, 2012 at 11:59 pm (2 years ago)

    Huff, føler med deg. Jeg har opplevd det samme. Og det er jammen ikke lett. Så dumt at det er så tabu å snakke om slike ting. For mange er det nok viktig å få snakket om dette temaet for å bearbeide det man går gjennom.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:52 pm (2 years ago)

      Ja, synes denne debatten vitner om hvor vanskelig det kan være komme videre om en sorg skal være “forbudt”.

      Reply
  48. Anoooo
    October 11, 2012 at 3:28 am (2 years ago)

    digger bloggen din! du skriver så fint, husker vi fikk et kjempe fint dikt av deg på barneskolen da du var lærer ved FJELL SKOLE <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:53 pm (2 years ago)

      Åh, så hyggelig! Har jeg vært læreren din? Elsket å jobbe på Fjell. Så mange flotte barn! Bare å legge meg til på FB om du vil :-) Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  49. Frank
    October 11, 2012 at 3:33 am (2 years ago)

    Du spontanborterte fordi du er ei Mannehatende parasitt som er for dum til å oppdra en Gutt.

    Reply
    • Anne
      October 11, 2012 at 10:29 am (2 years ago)

      Frank, din mor skulle gjort en bedre jobb med å oppdra deg, det er ihvertfall sikkert. Ser noen har sviktet kraftig i å lære deg korrekt norsk også så du bør nok kanalisere frustrasjonen din der den hører hjemme…

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:53 pm (2 years ago)

      Uff, så trist at du føler behov for å si sånt til andre.

      Reply
      • Liz
        October 12, 2012 at 12:23 am (2 years ago)

        For en fantastisk behersket tilbakemelding på en kommentar som avslører at avsenderen faktisk blir slått av virvelløse dyr i intelligens… Kudos til deg for å bevare roen når man blir servert noe så til de grader upassende i en av livets vanskeligste situasjoner.

        Reply
  50. Fru Thoresen
    October 11, 2012 at 8:31 am (2 years ago)

    Tusen takk for at du deler dette, det er så viktig å få mer åpenhet rundt det!

    Jeg opplevde å spontanabortere selv i mars, da var jeg 12 uker på vei (har skrevet om det her: http://www.fruthoresen.com/?p=713). Noe som gjorde det hele værre for meg, var bagatelliseringen fra helsevesenet. Jeg endte opp med å føle at det var feil av meg å være lei meg. Jeg skulle ønske at de jeg møtte i prosessen forstod at det var et stort og tungt tap å bære, og at det jeg trengte der og da var å få anerkjennelse for det. Jeg håper vi kan utvikle oss i den retningen, og åpenhet fra oss som opplever det er viktig i den sammenheng!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:56 pm (2 years ago)

      Ja, de behandler det liksom som et skrubbsår. Jeg fikk bare høre at jeg skulle ringe om jeg fikk høy feber og ikke ta karbad. The end. Tror de gjør lurt i å ta inn over seg at det som er hverdagslig og bagatellmessig for dem kan være stort og vondt for menneskene som går gjennom det.

      Reply
  51. lillevenn
    October 11, 2012 at 9:15 am (2 years ago)

    etter en blødning kom jeg inn til fastlegen min som bare så på meg og sa “jaja det er jo ikkke så farlig, ta deg sammen og prøv på nytt!”… jeg ble litt knust den dagen og skiftet fastlege en uke senere.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:56 pm (2 years ago)

      Uff. Har desverre hørt mange slike historier de siste dagene..

      Reply
  52. Nina
    October 11, 2012 at 9:23 am (2 years ago)

    Vil bare applaudere et modig innlegg! Det er synd slike ting ikke deles oftere, så føler man seg ikke så alene om opplevelsen, og om de negative tankene som at man på et vs har “feilet”.
    Har selv gjennomgått prøverørsbehanling, og først etter vellykket forsøk åpnet vi oss om problemene vi hadde hatt de siste årene mht det å unnfange et barn. Da oppdaget vi også hvor mange kjente som slet med det samme, men ingen hadde sagt noe… Etterhvert ble det fint å kunne snakke om dette med venner i samme situasjon, og gi råd og støtte :)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:57 pm (2 years ago)

      Så godt å høre dere turte å åpne dere til slutt! Jeg tror det er mange som har samme erfaring som dere i dette. Men delt glede er dobbel glede og delt sorg er halv sorg. Mye støtte i å føle at man ikke går gjennom slikt alene.

      Reply
  53. Ingrid K. Pierfelice
    October 11, 2012 at 9:32 am (2 years ago)

    Hei Susanne,
    Takk for at du deler din sterke historie med oss. Jeg har selv mistet to ganger og kjenner meg igjen i de følelsene du beskriver..desto viktigere er det å snakke om dette. Legene sier bare at det er helt normalt (hvilket det nok er). Jeg følte at jeg ble møtt med lite empati på sykehuset, men for dem skjer dette daglig og vi er bare ett nummer i køen dems…dessverre.. vi må sitte igjen med tomheten og tusen spørsmål; “hva er galt med meg? hvorfor meg? hvorfor blir alle andre gravide, men ikke jeg?” Dette var bare noen av spørsmålene som kvernet om igjen og om igjen i hodet mitt. Så måtte jeg se “alle” jeg kjente (for det føltest som alle)bli gravide, og alle de store magene som dem satt og strøk på..Jeg var full av sjalusi. Hadde så mange mørke tanker om de struttene magene jeg så, som for min del ble så “in your face” som man kunne fått det..gikk med konstant dårlig samvittighet fordi jeg var sjalu på alle de andre, og tenkte at dette er ikke normalt å føle. Etterhvert fikk jeg åpnet med for ei venninne, som fortalte meg at hun hadde nøyaktig de samme tankene da hun mistet! Så var jeg ikke så unormal alikevel ;)
    Fikk etterhvert ei nydelig jente som nå er 17 måneder og “planlegger” å bli gravid igjen våren/sommeren 2013. Så godt som det lar seg gjøre å planlegge jaffal ;P

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 9:59 pm (2 years ago)

      Så flott å høre!

      Ja, jeg tror det er veldig viktig med litt mer oppfølging. Både om hvorfor det eventuelt skjedde, men også hvilke grunner det IKKE var.

      “Nei du påførte ikke dette deg selv ved å fly/drikke et glass vin før du fant ut at du var gravid/jobbe overtid/ta deg en treningstime” Desverre mange som klandrer seg selv unødig.

      Reply
  54. Andriana
    October 11, 2012 at 9:37 am (2 years ago)

    Tusen takk for at du ville dele dette, Susanne. Har opplevd det samme selv og det var en utrolig vond tid. Det var godt å ha familie og samboer da. Men jeg følte aldri noe skam, det tok bare litt tid før jeg klarte å snakke med venner om det som hadde skjedd. Og det var godt å snakke med dem. Da vi prøvde igjen ville jeg vente lenge med å fortelle det gode budskapet-tenk om det skjedde igjen. Men nå er vi glade (og slitne) foreldre til to herlige tvillinger. Men jeg tenker fremdeles på den vi mistet, ville det vært en gutt eller jente, en med brunt eller lyst hår…
    Varme tanker til deg og din familie!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 10:01 pm (2 years ago)

      Så glad å høre det ordnet seg for dere Andriana. Men som du selv sier: Barna utsletter likevel ikke tanken på de barna dere ikke fikk. Det må være lov å få ha to tanker i hodet samtidig. Takk for varme tanker!

      Reply
  55. Kine
    October 11, 2012 at 9:45 am (2 years ago)

    Så vondt å lese, samtidig godt at noen setter slike ord på det.
    Takk for at du deler <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 10:02 pm (2 years ago)

      Takk Kine.

      Reply
  56. Anne
    October 11, 2012 at 10:29 am (2 years ago)

    Flott skrevet!<3 Stå på du er god, og sterk, ingen tvil om det!=)

    Har hatt 1 spontanabort selv, var ikke klar over at jeg var gravid. Så når smertene kom var det "menstruasjonssmerter" i mitt hode, helt til jeg begynte å blø noe vanvittig. Opplevelsen med legevakt, ambulansepersonell, lege og sykehus var forferdelig, og forståelse fra andre rundt meg var ikke å hente. Ville egentlig ikke ha 1 barn til, ettersom jeg har 2 fra før, og synes det er nok å hanskes med, men det var en grusomt tung tid i etterkant. For gikk i etterkant og lurte på hvor støttepersonell var.

    Takk for at du opplyser om dette!<3

    Anne

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 10:03 pm (2 years ago)

      Uff, takk for at du deler dette Anne! Illustrerer virkelig hvor viktig det er med bedre oppfølging på dette feltet. Varm klem til deg fra meg.

      Reply
  57. Mariann
    October 11, 2012 at 10:46 am (2 years ago)

    Rørende og fint innlegg, Susanne. Enig med deg om at det må være mer åpenhet om dette. Jeg er veldig glad for at både venner, familie og noen kollegaer visste om at jeg var gravid da vi mistet i 12.uke. Dette gjorde det lettere for meg i ettertid. Vet ikke hvordan jeg kunne gått rundt med sorgen alene. Alle vet hva vi gikk igjennom og vi opplevde enorm støtte og omtanke gjennom ord, blomster og meldinger. Vi slapp å bære rundt på en hemmelig sorg. Åpenhet om spontanaborten har vært helt riktig for oss.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 11, 2012 at 10:05 pm (2 years ago)

      Så godt å høre! Her kom naboen ned med muggost og fikensyltetøy på døra. Da gråt jeg en liten skvett. For oss var det veldig godt med støtte fra folk rundt!

      Reply
  58. Mariann
    October 11, 2012 at 10:58 am (2 years ago)

    Leser på kommentarene om mange som føler at de fikk lite forståelse og omtanke i helsevesenet. Vi opplevde derimot fantastisk behandling på Volvat i Oslo og også på Ullevål sykehus av alt personell der. Alle nærmest kondolerte tapet og ønskte oss lykke til videre. Bare blikkene deres og et klapp på skuldra sa nok. Jeg følte meg heldigvis på ingen måter alene. Synd at så mange andre har hatt dårlige opplevelser. Slik skal det ikke være!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:26 am (2 years ago)

      Så flott å høre! Det er defintivt mange flinke enkeltpersoner i helsevesenet, selv om jeg akkurat når det kommer til spontanaborter har hørt mest negativt. De var forøvrig veldig snille med meg på Rikshospitalet, selv om jeg gjerne skulle hatt mer informasjon både der og hos legevakta.

      Reply
  59. Tina Spetz
    October 11, 2012 at 11:00 am (2 years ago)

    Hei!

    Så i mer våken tilstand, forsto jeg hva jeg skulle søke på. (“Barnimagen-damen” her…) Du er ufattelig åpen og raus, og setter virkelig lys på noe som må fram i media i mye større grad. Det var du som hadde tatt gastric bypass? Du ser flott ut!!!:) Masse lykke til videre! Varme tanker og klemmer sendes:-)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:28 am (2 years ago)

      Hei! Var denne kommentaren til meg..? Jeg har aldri hatt noe behov for noe gastric bypass, men det var kanskje henvendt til en av de andre som kommenterer her inne :-)?

      Reply
  60. Ane
    October 11, 2012 at 11:13 am (2 years ago)

    Takk for ett fint innlegg!! Dette hjalp meg veldig til å skjønne at jeg har rett til å sørge. Jeg har vært heldig som har fått en sønn som er helt frisk og fin, samtidig så har jeg også mistet ett barn i uke 25. Jeg fødte for tidlig/aborterte og den andre gutten min overlevde desverre ikke.
    Jeg tenker att jeg har to barn, syns du dette er feil? Jeg har valgt og gravlegge han og gitt han ett navn etter han var død. Føler rundt meg at ingen fortsår hvorfor dette er vondt, det er jo så lenge siden det skjedde. Men for meg så er det bare 1 1/1 år siden og jeg tenker fortsatt på det.
    Jeg er alene med sønnen min og de rundt meg syns det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper jeg å ha to alene.

    Blir bedre av å se at det ikke er meg som sørger over barn som ikke har rekt å leve engang. For meg var Birk mitt andre barn selv om han aldri rakk å åpne øynene. Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og lurer på hvordan han hadde blitt.

    Reply
    • Ragnhild Aadland Høen
      October 11, 2012 at 4:09 pm (2 years ago)

      Så rørende å lese historien din, Ane. Takk for at du deler.

      Mange av barna som blir født i uke 25 overlever i dag, men ikke alle. Jeg skjønner at de mener det godt, disse rundt deg som synes “det var “bra” den andre gutten, Birk, døde så slipper du å ha to alene.” Men det er jo totalt ufølsomt sagt. Ville de sagt det samme til deg dersom dersom de hadde rukket å se Birk slik du så ham? Eller dersom Birk for eksempel hadde rukket å leve to måneder utenfor livmoren? Nei, det ville de ikke. Det er tungt å bære andre menneskers sorg. Det er tungt for dem å se deg sørge. Lettere da å mene at du ikke burde føle så mye. Lettere å lukke øynene for det som de aldri har sett. Men du så ham. Og du elsket ham.

      Jeg skjønner deg godt, Ane, mamma til to. Du HAR rett til å sørge. Du mistet jo den lille gutten din! Han rakk å leve – i 23 uker. Og han rakk å bli elsket av deg. Det er ikke lite! Kondolerer.

      Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:50 am (2 years ago)

      Kjære kjære Ane, så vondt å lese, og så godt å høre at det jeg har skrevet kunne hjelpe deg litt. Selvfølgelig er du mor til to barn! Jeg vet om mange mange kvinner som sier som deg, at de er mor til 2, men at en ikke er med oss lenger.
      Jeg skjønner at venner bare forsøker å trøste og se de “positive” i situasjonen når de sier slikt, men jeg synes det høres aldeles hjerterått ut. Vet du, i noen tilfeller er det faktisk ikke noe positivt å hente! Det er selvfølgelig ikke “like greit” at sønnen din døde. Ville de sagt det samme om han døde når han var 1 år? Selvfølgelig ikke. Vi har da ingen barn å miste!
      Les forøvrig gjerne denne fra en australsk organisasjon som hjelper foreldre som har mistet et barn i mors liv:
      http://www.heartfelt.org.au/HelpingParents
      På denne støttesiden deler foreldre sine egne historier om å miste, og får hjelp til å takle sorgen:
      http://unspokengrief.com/
      Tenker på deg! Varme klemmer fra Susanne

      Reply
  61. Brit
    October 11, 2012 at 12:30 pm (2 years ago)

    Da jeg ble gravid første gang, og kom til første jordmorkontroll ved fullgåtte 12 uker, brukte jordmor en hel masse tid til å snakke om at abort var svært vanlig og at jeg ikke måtte bli overrasket om det skjedde med meg også. I tillegg fikk jeg høre at om jeg skulle begynne å blø, så var det ikke vits i å reise til sykehus, for der kunne de ikke gjøre noe uansett, bedre å bli hjemme i senga. Informasjon om realiteter er fint, men hun satte jo en støkk i meg, og på en ganske ufølsom måte. I tillegg lirte hun av seg at hun hadde jo sett aborterte fostere som var like store som mitt var da (3 mnd), som om jeg hadde lyst til å se for meg det! Litt for frittalende og ufølsom for min smak var hun, særlig med gravidhormoner i kroppen, og generelt vil jeg si at det er skremmende at ikke helsevesenet bedre ivaretar kvinner som spontanaborterer. For en fryktelig ting å gjennomgå dersom man ikke får oppfølging eller informasjon.
    Ønsker deg alt godt, og takk for en fin-fin blogg!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:51 am (2 years ago)

      Takk Brit! Det er tydelig at vi trenger mer retningslinjer for hvordan helsepersonell skal håndtere slike situasjoner ja. .

      Reply
  62. Therese
    October 11, 2012 at 12:30 pm (2 years ago)

    Hei!

    uff, så leit å høyre; det høres vondt ut, det du har vore igjennom. håper at det går betre etterkvart…
    ville også berre sei at det var veldig fint, og sterkt, det du skreiv. så tøff du er som tør å sei det akkurat slik som det er… det hjelper nok andre!

    sjølv har eg ikkje opplevd akkurat det du har, men har hatt andre utfordringer i forbindelse med “kvinnesjukdommar”, og veit at sjukdommer som rammer graviditet og fødsler fortsatt er tabubelagt, og forbundet med mange fordommer…og skamfølelser, dessverre..

    eg jobber sjølv i helsevesenet, og det er synd og skam at du (og dei andre som fortel om det samme) ikkje får meir oppfølinging, hjelp og informasjon!

    muligens fordi eg har den jobben eg har, får eg høyre mange “hemmelegheiter” frå folk som har spontanabortert, men ikkje fortalt det åpent. eg sei alltid til dei som fortel om dette, at det er vanlegare enn ein skulle tru – så mange historier som eg har hørt, bekrefter at det er veldig vanlig, dessverre. kanskje å få vite dette, vil gjere det mindre tabu-belagt og skamfullt??

    takk for at du bidreg til dette :)

    therese.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:55 am (2 years ago)

      Takk Therese! Tror du har helt rett i at det er mye historiske tabu knyttet til kvinnesykdommer generelt. Og det beste vi kan gjøre for å bryte det er å snakke snakke snakke og få folk til å skjønne hvor vanlig det er. For hver historie som blir delt, blir det litt mindre skummelt for neste kvinne som kommer etter <3

      Reply
  63. mrs Sessan *Vinn Gavekort på 1000kr till Barneklær*
    October 11, 2012 at 12:34 pm (2 years ago)

    Detta är det starkaste & bästa inlägg jag läst på länge!!

    Det är så sant. Varför ligger det sådan tabu i att prata om sorgen efter en abort??

    Jag förlorade ett barn i vecka 20 & det gjorde så ONT, sååååå LÄNGE. Men det kändes som omgivningen inte ville ta i det & sörja med mig.
    Jag hatade att höra -Jo men tänk vad heldig du är som har din son. eller -detta drabbar alla kvinnor -Det är ju så bra att kroppen löser det när barnet inte är friskt osv osv

    Man pratar om det ofödda barns rättigheter så länge det har liv. Men när en mor/far förlorar barnet så skall man inte sörja mer än ett sekund liksom.

    På sjukhuset (AHUS) var dom riktigt BAD. Det var löpande band & stor irritation över att jag var hysteriskt knust & jag blev hemskickad dagen efter utan samtal med ett ark om hur jag kanske skulle känna & rent medicinsk vägledning (no samleie på så & så länge typ)

    Tack Susanne för att du lyfte upp temat på ytan. Jag gillar dig från tidigare & nu är du min hjältinna. SÅÅÅÅÅ MÅNGA kan finna tröst & gemenskap i detta inlägg <3 <3 <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 9:59 am (2 years ago)

      Kjære Sessan, så utrolig vondt å høre at du har gått gjennom dette. Jeg tror du har helt rett i at å miste et barn er vanskelig å håndtere for omgivelsene. Den australske organisasjonen Heartfelt, som hjelper kvinner som går gjennom dette har laget liste over ting å si og ikke si til foreldre som mister et barn i mors liv. Synes de var gode :

      1. “You’re young, you can have another”. One child does not replace the other and the grieving parent wants the child they lost, not another child.

      2. “Time heals all wounds”. Time will soften the edges of your grief, but it won’t take away the pain.

      3. “You need to move on”. There is no getting over the death of a child. You simply learn to live with it and it becomes part of your new normal.

      4. “At least you have older children”. The love for each of our children is different and unique. The hurt is the same, regardless of birth order.

      5. “It obviously wasn’t meant to be”. Regardless of whether our children were very sick or died unexpectedly, they were always meant to be.

      Sender masse varme tanker til deg! Store klemmer fra Susanne

      Reply
  64. Karianne Laksosnes
    October 11, 2012 at 12:51 pm (2 years ago)

    Mistet selv et lite uferdig liv i uke 12 :( Gjorde akkurat som du – sto og funderte på “hva gjør jeg med dette?” og akkurat som du kastet jeg det i do. Å som jeg har angret meg i ettertid…. Men hva gjør man da?
    Jeg valgte å være åpen om at vi hadde mistet et barn, men møtte stort sett kommentarer som: “du har da to friske fra før”, “tenk på alle de som ikke kan få barn” osv. Akkurat som om jeg hadde noen å miste….
    Takk for et fint innlegg, fant mye trøst i det, selv om det nå er nesten 10 år siden det hendte <3 <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:03 am (2 years ago)

      Nei, det er ikke godt å si hva som ville vært bedre. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg spylte ned. Tror det optimale -for meg- kanskje ville vært å begravet barnet et sted i naturen der jeg sjelden er. Mest for å føle at det fikk en verdig avslutning, og at jeg som mor behandlet det med respekt, i stedenfor som avfall :-( Men så handler det også om å være raus mot seg selv, og innse at vi i den ekstreme situasjonen vi var i gjorde det første som falt oss inn, og ikke være strenge med oss selv av den grunn-
      På sitt rare vis er det godt å høre at jeg ikke er den eneste <3 Veldig glad innlegget mitt kunne gi litt trøst til deg. Varme klemmer fra Susanne

      Reply
  65. Kristine
    October 11, 2012 at 12:55 pm (2 years ago)

    Utrolig flott skrevet! Det er så viktig vi snakker åpent om dette tema. Det hjelper en å høre om andre i samme situasjon. Jeg er selv lykkelig mor til en liten gutt på 8 mnd. Veien har ikke vært den letteste. Måtte fjerne 1. graviditet pga. misdannelser oppdaget i uke 20 +2. Jeg skulle føde den lille mens jeg hørte andre på fødegangen fikk levende barn. Fryktelig! Så 2 spontanaborter, før jeg ventet min lille solstråle.
    Så tusen takk for at du deler din historie. Det er mange som oss!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:04 am (2 years ago)

      Uff, har hørt flere venninner som også måtte føde barn pga misdannelser etter ordinær ultralyd fortelle det samme. Å ligge på en fødeavdeling og se glade gravide og høre friske barn gråte blir en ekstra belastning i en allerede umenneskelig vond situasjon. Er det ikke mulig å la disse fødslene skje et annet sted..?

      Reply
  66. Ann
    October 11, 2012 at 1:22 pm (2 years ago)

    Vil berre sende deg ein lang klem. Dette var vondt og trist å lese.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:22 am (2 years ago)

      Takk, Ann!!

      Reply
  67. Lily
    October 11, 2012 at 1:35 pm (2 years ago)

    All applaus til deg for dette innlegget her! Det er så enormt viktig med opplysning og informasjon om denne tematikken. Som kvinne setter jeg virkelig pris på alt det du skriver med tanke på at jeg en gang i fremtiden skal bli mor, og på vegne av alle kvinnene jeg kjenner som er det eller skal bli det. Mange av dem har gjennomgått akkurat det samme og mange kommer til å gjennomgå det. Jeg tror mange kvinner gjennomgår en prosess med følelser av skam og skyld når de spontanaborterer i kombinasjon med en stor sorg som forårsaker depresjon. Skammen og skyldfølelsene trenger vi virkelig ikke i en tid som allerede er blytung! Tanker som “Hva gjorde jeg galt?, Hva kunne jeg gjort annerledes for at dette ikke skulle skje” hjelper ikke på nedstemtheten, de gjør det ofte verre.. Oftest kunne man ikke gjort noen ting, og det tror jeg at det ikke er så mange som tenker der og da. De legger heller skylden på seg selv. Da hjelper det ikke å bli møtt med lite forståelse fra helsevesen, samfunn og andre mennesker rundt. Som du påpeker over er det i stor grad samfunnskapt at det er så tabubelagt å si at man spontanaborterer. Jeg er så lei at den gjengse nordmann synes det er vanskelig å relatere til andre menneskers tap. Vær der, vis at du bryr deg. Vi må alle som én slutte å synes at spontanaborter er flaut/skamfullt, både på våre egne og andres vegne og heller være modige og støtte hverandre istedenfor!

    Jeg sier ikke at alle har det sånn som jeg beskriver, men jeg tror nok det dessverre er ganske vanlig..

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:25 am (2 years ago)

      Ja, det er nettopp med tanke på de som skal bli mødre en gang jeg har skrevet dette. Tenkte: Hvis dette kan hjelpe en eneste jente til å ikke ikke føle seg så alene og uinformert om hun skulle gå gjennom det samme er det verdt det. Og det er som du sierbare vi som kan endre på tabuene ved å være mer åpne mot hverandre. Takk for fine ord!

      Reply
  68. Line
    October 11, 2012 at 1:56 pm (2 years ago)

    Hei, Susanne:o)
    Så flott at du vågar å sette søkelyset på temaet.Det er utruleg viktig, og det er på tide at det skal vere lov å snakke om ein spontanabort…lov å sørge. Sjølv har eg vore gjennom 5 spontanabortar, og vi bestemte til slutt at påkjenninga med å fortsette å prøve vart for stor. Heldigvis har vi to friske barn, det er ikkje alle som er like heldige, desverre:o(
    Eg valgte og å skrive om temaet gjennom eit blogginnlegg, du finn det her:
    http://lineah-rakfre.blogspot.no/2009/08/den-skjulte-sorga.html
    Klem Line

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:27 am (2 years ago)

      Åh, så vondt å lese. Takk for at du deler Line! Synes du beskriver veldig godt hvorfor vi aldri aldri aldri skal mase på andre kvinner om når de skal få barn eller når de skal få en til. Jeg vet selv at jeg er skyldig i å spørre en venninne “spøkefullt” om sånt, og så viste det seg etterpå at hun hadde spontanabortert to ganger før hun fikk nummer tre. Takk for at du minner oss på et så viktig tema. Mange klemmer til deg fra meg

      Reply
  69. Andrea Eline
    October 11, 2012 at 2:26 pm (2 years ago)

    Ufattelig trist og hjerteskjærende å lese. Utrolig tøft av deg å dele dette med alle oss andre! Jeg er sikker på at flere finner trøst i å lese slikt, da de selv kanskje føler seg veldig alene med dette selv.

    Creds til deg!!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:28 am (2 years ago)

      Takk, Andrea!

      Reply
  70. Tone Lovise
    October 11, 2012 at 2:27 pm (2 years ago)

    Takk for at du tar opp dette viktige temaet. Hvorfor skal dette være så tabu? Jeg har selv hatt mitt blogginnlegg om ufrivillig barnløshet framme på vg.no og responsen var enorm. Andre syns nok jeg er teit som sørger over liv som ikke var ment å være. Som om det er noe trøst at mine små engler ikke var levedyktige, og at jeg skal være glad for at kroppen kvittet seg med dem. Jeg sørger fortsatt, og gruer meg til desember – da er det et år siden jeg mistet tvillingpar nr.2. Jeg tenner 5 lys hver kveld for mine små – til minne :)

    Kanskje du vil lese min historie? Det hjelper iallefall meg å lese at jeg ikke er alene om sorgen. Sender deg en klem!

    http://gronsdalgaard.blogspot.no/2012/02/ufrivillig-barnls-jeg-min-historie.html

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:45 am (2 years ago)

      Åh, nå måtte jeg gråte en skvett. Flott at du tenner lys for dine 5 og tillater deg selv å sørge. Fikk i går greie på at det er vanlig å sette på blodfortynnende (som for utenforsteånde altså skal hindre små blodpropper hos mor, som gjør at de små dør unødig) først etter 3 spontanaborter, mens det i Danmark gjøres med en gang. I går leste jeg forøvrig et intervju med Jenny Jensen i Se og Hør og hun fikk som kjent datteren Tilje etter 10 (!!) spontanaborter. Den smerten klarer jeg ikke forestille meg en gang. Krysser fingre og tær for at det ordner seg for deg på sikt. Varm klem til deg fra meg

      Reply
  71. Fru Jacobsen - Mitt liv som hjemmemamma
    October 11, 2012 at 3:16 pm (2 years ago)

    Tårene triller og jeg kjenner det gjør vondt i mammahjertet. Jeg var selv 2 mnd på vei når jeg fikk kraftig blødning og tilogmed legen min trodde alt håp var ute. Men jeg er nå 17 uker, men er fortsatt blitt bitt av angsten for at det skal gå galt.

    Stor klem til deg for at du er så tøff at du forteller dette til verden. Vi burde ikke la dette temaet være tabu.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:45 am (2 years ago)

      Så godt å høre! Heier på deg og den lille i magen!

      Reply
  72. Elisabeth
    October 11, 2012 at 3:18 pm (2 years ago)

    Sterkt å lese men utrolig flott at du er så åpen om dette, som ikke burde vært så tabu som det faktisk er. Har opplevd akkurat det samme selv, og kjenner til smerten. Både den psykiske og den fysiske.. takk <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:46 am (2 years ago)

      Sammen er vi sterke <3 Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  73. Absolutt Hjemme - Linda C. Hagen
    October 11, 2012 at 5:22 pm (2 years ago)

    Hei!

    Jeg opplevde også en spontanabort etter at jeg hadde født to barn, Jeg aborterte i uke 14, og et var helt klart en kropp på 14 uker gammel med negler og alt. Jeg mistet også et barn sist høst, etter å ha født 6 barn. Da hadde jeg ikke sagt til noen at jeg var gravid, og det føltes veldig ensomt da jeg mistet. SÅ da jeg ble gravid igjen bestemte jeg meg for å fortelle det med en gang. Hva så om jeg mistet før de magiske 12 ukene? Da ville i allefall folk forstå.
    Jeg mistet i uke 9 den siste gangen, og det var veldig trist, så det er forstår jeg veldig godt.
    Håper det går fint med neste svangerskap for din del.
    jeg venter nå om 4 uker en liten gutt:)
    Spontanabort trenger ikke være tabu, det er så mange av oss som opplever dette. Jeg tror noe av grunnen til at det ikke snakkes om er man liksom ikke skal si noe om graviditeten før 12 uker, i tilfelle man mister. Jeg tenkte selv på den måten før, men ikke nå lenger.
    Takk for at du tar opp temaet, det er til trøst for mange!
    http://absolutthjemme.com/spontanabort-som-man-egentlig-ikke-snakker-om/

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:48 am (2 years ago)

      Takk for at du deler din historie, Linda. Var vondt å lese innlegget ditt, men veldig flott å høre at dere hadde en egen begravelse og en egen kiste for barnet deres. Skulle ønske flere fikk det tilbudet. Ikke sikkert det passer for alle, men fra responsen her inne er det tydelig at det kunne hjulpet flere. Lykke til videre i svangrskapet! Varme klemmer fra Susanne

      Reply
  74. Line
    October 11, 2012 at 6:04 pm (2 years ago)

    Hei!

    Det var rette dagen og se deg på tv og gå inn på bloggen din. Vi fikk i dag vite at jeg har ett dødt lite foster i magen :( har nok gått rundt sånn i flere uker. Har hatt alle gravidsymptoner, og er i uke 10. I morgen har vi time på sykehuset for å få en pille. Må si at tanken på å føde ut babyen vår i do og så spyle ned er GRUSOM! Men kan jo ikke ta den opp og begrave den heller… Hvor liksom… Det er som flere av dere sier: man skal liksom ikke sørge så lenge når det er så tidlig, men dette var en liten lillebror eller lillesøster.. Og jeg er dritlei meg!!

    Etter å ha sett dere på tv har jeg nå helt panikk for eventuelle fysiske smerter… De var jeg ikke forberedt på. Jeg tenkte at nå er det bare å prøve igjen med en gang…

    Stor klem og lykke til fremover :) v

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:57 am (2 years ago)

      Åneiåneiånei. Det er ikke sikkert du får store smerter altså, men det kan være ok å være forberdt på det. I uke 10 er det ikke usannsynlig. Vær raus med smertestillende! Og hank inn det du kan av familie og nære til å støtte deg gjennom dette. Det er lov å sørge over lillebroren eller lillesøsteren som dere hadde gledet dere til!
      Når det gjelder hva du kan gjøre med den lille, så har jeg som du vet ingen gode svar selv. Har i det siste tenkt på at det ville vært fint å begravet i skogen eller i en avkrok på hytta eller noe.. Har også hørt om folk som har mistet litt større barn (uke 14) som har fått tilbud om felles gravlund. Det synes jeg ville vært ok egentlig..Sender deg en varm klem og håper de neste ukene ikke er alt for ille for deg. Ønsker deg all lykke til <3 Klem fra Susanne

      Reply
  75. Anna
    October 11, 2012 at 7:12 pm (2 years ago)

    Jeg heier på deg og din åpenhet. Jeg mistet selv tidligere i år, 8 uker på vei. Det var vondt og vanskelig, men vi valgte å være åpne om det til alle nære venner og nærmeste familie. For oss var dette en riktig beslutning, det ble mye lettere når flere visste hva som hadde skjedd. En ubekymret 2 åring bidro også med sitt til at livet og hverdagen måtte gå videre. Og vips så er vi gravide igjen, og denne gangen går det bra! Tusen takk igjen for åpenhet rundt et viktig og overraskende vanlig tema, vi er jo så mange som har opplevd dette!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:58 am (2 years ago)

      Åh, så fint å høre! Vi får bare håpe det ordner seg neste gang her og <3

      Reply
  76. Viva
    October 11, 2012 at 7:29 pm (2 years ago)

    Så flott og vondt å lese alle historiene om alle de små som ikke fikk leve. Jeg har opplevd både spontanabort og dødfødsel (etter termin)
    Jeg fikk lyst til å dele denne historien med dere, for jeg tror dere er de eneste som virkelig kan forstå:
    Jeg og søsknene mine med barn var ute og spiste. Vi fikk ikke plass ved samme bord så barn og voksne satt ved hvert sitt bord. Plutselig sier nevøen min: Tante! Hvor gammel skulle Vesla vært nå? Jeg svarte på det. Han og de andre barna spør mer og jeg forteller om det som skjedde den gangen og at han var med på sykehuset og “hilste” på Vesla osv.

    Nevøen som var liten når kusinen hans døde min har ingen anelse om hvor glad og rørt jeg ble over at han snakket om henne på en så naturlig og usjenert måte ute blant folk. Det føltes helt fantastisk å kunne snakke om datteren min i full offentlighet. Hun er jo alltid med meg. Den intense sorgen er borte, men sorgen og savnet over det som ikke ble har jeg innsett at alltid vil være med meg. Så takk kjære nevø :-)
    Ønsker dere alle lykke til. Klem fra meg.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:00 am (2 years ago)

      Så flott å høre! Som flere sier her, tror jeg barn ubesværede måte å snakke om dette kan være til stor hjelp. Har lest på mange sorgsider på nettet nå og deres råd til folk rundt er nettopp “ikke lat som om barnet aldri skjedde”. Snakk om det, husk gjerne bursdager og andre merkedager. Takk for at du delte din historie. Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  77. Liz
    October 11, 2012 at 8:29 pm (2 years ago)

    Dette innlegget brakte tilbake mange følelser jeg trodde jeg hadde glemt. Nå er jeg heldig mor til to små troll men før det hadde vi 5 år der vi lurte på om vi ville oppleve dette. Da blir spontanabort grobunn for angst om at man aldri vil oppleve lykken. Jeg har aldri hørt om andre som har stått på do med sitt lille døde foster. Det var det verste og tankene mine var som dine. Den gikk i do og jeg var knust. Glemmer aldri fjeset til mannen min da jeg kom ut. Han kunne ikke forstå at vi ikke ble forberedt på dette. Etter to spontanaborter og to fødsler har man opplevd det beste og verste av helsevesen. Både legen som bare sa “nei her var det null liv” og til legen som ba om å ha med en student som sa “som du ser, dette er langt fra normalt”. Kunne man ikke ventet med dommen til jeg var gått ut? Det var min kropp og mitt lille liv som ikke var”normalt”. Men nå tenker jeg sjeldent på det, har nok med å glede meg over livet og to små som gir meg lite tid til annet. Samtidig er det tross alt en god lærdom i at alt ikke går som planlagt og mulighet til å glede seg over det man har…takk for åpenhet og godt innlegg.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:01 am (2 years ago)

      Ja, det har du rett i. Vi kan faktisk ikke planlegge alt her i livet, selv om vi gjerne vil, og vi kan ikke beskytte oss mot smerte selv om vi trener, spiser sunt og dropper å spise muggost. Takk for at du delte din historie! Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  78. Irene
    October 11, 2012 at 9:08 pm (2 years ago)

    Så trist at du måtte oppleve dette Susanne, sterkt av deg å dele <3

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:02 am (2 years ago)

      Takk Irene <3

      Reply
  79. Aggi
    October 11, 2012 at 11:48 pm (2 years ago)

    TUSEN TAKK for denne posten!
    Å vere “udugelig” på fruktbarhetsfronten er vel vårt siste tabu. Og det er utrulig rart at det skal vere sånn i vårt opplyste samfunn. Vi har prøvd å få barn frå eg var 24. No er eg 32, har 4 graviditetar bak meg og 1 barn. Eg mista alle tre tidlig, men det betyr ikkje at en har lov å sørge fordi om. Har vore semi-open om det, valgt meg ut venna eg stola på som eg kan snakke med. Det er liksom ikkje lov å sørge dersom du mister før 12. veke som vi veit er grensa for sjølvbestemt abort. Vi har verdas beste jente for oss, takk og pris, og mange fine “arbeidsdagar” sjå fram til.

    Det var et fint innlegg om det vonde og mest såre, eg er veldig lei meg på dine vegne og håpar at du finner god trøst i familie, venner og oss venner på bloggen. Stor klem.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:04 am (2 years ago)

      Takk for fine ord Aggi. Jeg synes også det er merkelig å se hvor mye av kvinners verd vi ennå på et vis knytter opptil evnen til å føde barn. Kvinner på 30 som sier de ikke vil ha barn møtes med skepsis og nedlatenhet, og kvinner som mister før uke 12 bør helst holde munn. Veldig godt å høre at du har en sunn og frisk jente nå.

      Reply
  80. Fjolle
    October 12, 2012 at 1:46 am (2 years ago)

    Det er bare i underkant av en måned siden jeg selv opplevde dette, dog “bare” i uke 6.
    Jeg ble allikevel tatt totalt på senga av hvor hvor sterkt jeg reagerte psykisk på dette, det hjalp ikke særlig at jeg mest sannsynlig mistet det i do på jobb…

    På en måte er jeg glad jeg ikke var lenger på vei, for jeg tror ærlig talt jeg ikke hadde taklet å stå med et gjenkjennelig foster i hendene uten å knekke totalt sammen… Mine tanker går til dere som har opplevd noe så grusomt, og selvfølgelig alle dere andre, tidlige aborter og sene…

    Jeg visste godt om statistikkene for spontanabort, men med et tidligere vellykket svangerskap for snart 8 år siden så hadde jeg den typiske “jamen, det skjer vel ikke meg” følelsen.

    Jeg er helt enig i de flere sier om at vi må bli kvitt den holdningen om at det er på en måte feil å fortelle at man er gravid før 12 uker.

    Jeg ser forsåvidt problematikken, da jeg allerede hadde fortalt det til 8-åringen min, og når hun skulle leveres i en bursdag noen dager etter at jeg hadde mistet så kom en av de andre mødrene smilende bort og sa “Ja, jeg hører spennende rykter!” hvorpå jeg brast i gråt midt på parkeringsplassen omgitt av klassekameratene til datteren min og en haug foreldre…

    Det verste var at denne stakkars damen som bare ville være hyggelig selv nettopp hadde fått en liten baby for bare en uke eller to siden og dette var første gang mange så henne etter fødselen og det var gratulasjoner på alle bauger og kanter, og jeg var så opphengt i min egen sorg at jeg glemte å gratulere henne og alt mulig… Jeg føler meg ganske råtten for det i ettertid… Og alle barna lurte på hvorfor mamma’n til ***** hadde begynt å gråte…

    MEN allikevel mener jeg det var riktig å fortelle det, for jeg tror faktisk ikke barn heller har vondt av å ta del i slikt, for hvordan ellers skal vi forandre holdningene til det i fremtiden, hvis ikke barna våre opplever åpenhet rundt det?

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:06 am (2 years ago)

      Helt enig! Jeg fortalte barna mine at vi hadde et babyfrø i magen, og når vi mistet (gruet meg fælt til å si det til dem) sa jeg at babyfrøen ikke ble til en baby, at mamma var litt lei seg for deg, men at det kom til å gå bra med meg igjen, og at vi skulle prøve å sette inn et nytt babyfrø. Den forklaringen funket fint, og de har et helt avslappet forhold til det. 5-åringen sier “vi får en lillebror eller lillesøster før jeg blir ungdom i hvertfall”.
      Tror det er bedre enn at barna lurer på hvorfor mamma og pappa er så lei seg og oppkonstruerer sine egne (langt verre) forklaringer.

      Reply
  81. June
    October 12, 2012 at 10:14 am (2 years ago)

    Dette innlegget var mer enn bare bra! Du fortjener mye respekt etter å ha delt noe som sårt, vanskelig og trist. Det er rett og slett beundringsverdig, og flere kvinner burde dele dette om de føler det er riktig for det. Det er hvert fall ikke noe skamfullt over det, og mye mer vanlig enn man tror. Håper det går bra med deg og familien din nå!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 11:07 am (2 years ago)

      Takk! Var skummelt å skrive, og enda skumlere å snakke om det på TV (var sikker på jeg skulle begynne å grine) men det gikk veldig bra. Har hentet mye støtte fra den enorme responsen her inne og alle de sterke fine damene som deler liknende historier.

      Reply
  82. Heidi
    October 12, 2012 at 12:45 pm (2 years ago)

    Nydelig og rørende skrevet!

    Jeg er heldig og har to barn på 13 og 17, og har aldri opplevd en spontanabort. Men jeg fryktet det veldig de første månedene.
    Det var vanlig og anbefalt at man ikke fortalte om graviditeten før etter tre måneder, men jeg valgte å fortelle det til omverdenen med en gang vi fikk vite at jeg var gravid. Fordi jeg tenkte at om jeg opplever en spontanabort ville jeg ikke holde det for meg selv, men være åpen, og dermed også kunne få trøst og omtanke fra familie og venner.

    Husker jeg gjorde meg tanker om at barnet døde, og at jeg bestemte meg for at OM det skjedde ville jeg legge det ned i graven til besteforeldrene mine. Så jeg var forberedt og fryktet det, fordi det er så vanlig, men har vært blant de heldige som har sluppet å oppleve å miste et ufødt barn.

    Trist dette er så tabubelagt, når så mange kvinner opplever det, og kanskje bærer det alene. All honnør til deg og andre som snakker om det – spesielt flott at dronningen forteller om sine erfaringer.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 12, 2012 at 10:51 pm (2 years ago)

      Å legge det i graven til besteforeldrene var en fin tanke. Takk for varmende tilbakemelding, Heidi. Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  83. Henriette Gill
    October 13, 2012 at 2:59 pm (2 years ago)

    Hei Susanne,

    jeg har en sønn på syv måneder og er innom bloggen din ofte. Du inspirerer og et et forbilde på så mange måter. Tusen takk!

    Jeg har ikke opplevd det du har, men jeg har kjent på frykten. Det har skjedd med flere av mine nærmeste, og jeg opplevde en spontanabort, på hyttetur. Vi måtte sette oss i bilen og kjøre hjem. Turen var så uendelig lang, tung og trist, og jeg ville så gjerne hjelpe … Hele situasjonen var utrøstelig.

    Tusen takk for at du delte historien din.

    Hils mannen din, som jeg har jobbet med.

    God helg til deg og dine.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 14, 2012 at 11:28 am (2 years ago)

      Det hørtes ut som en tøff opplevelse. Håper ting har gått bedre for venninen din etterpå. Tusen takk for veldig hyggelige ord. Veldig glad for å høre at du blir inspirert av det jeg skriver! Min kjære hilser så masse tilbake! Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  84. Christina
    October 14, 2012 at 5:50 pm (2 years ago)

    Hva skal jeg si Susanne…… En diger klem til dere. Og jeg vet godt hvordan dere har det etter en slik runde.
    Det er liten trøst i det men jeg vet som sagt hvordan det er. Flott at du setter fokus på dette. Vikitg å få frem. Jeg har erfart at jeg trenger noen å prate med. Vi prøvde i mange år før det endelig ble klaff, men i forbindelse med en bilulykke gikk det ikke bra. Da pratet jeg med en jeg prest jeg hadde ett godt forhold til som hjalp meg masse. Etter den runden var vi åpne om alt som skjedde med oss.
    Så ganske raskt ble vi gravide igjen og alt var bra og ingen blødning i sikte….. Men så på en ul nesten i uke 16 viste det seg at fosteret var dødt og hadde nok vært det nesten halve tiden. Det ble innleggelse og utskraping og det var like tøft.
    Men så heldigvis takket være medisn kom våre to flotte jenter….
    Den letteste aborten psykisk var den siste. For ett år siden mistet vi igjen…. Ikke hadde vi prøvd å ikke visste vi at jeg var gravid. Jeg holdt på å besvime og trodde legen spøkte med meg da han sa jeg var gravid. VAR sa jeg da. Men med de magesmertene og den blødningen levnet jeg det ikke håp. Til sykehus med ambulanse å alt. Hadde antagelig vært omtrent 8 uker på vei da det gikk galt. Som sagt det psykiske var lettest da, og jeg fikk tilbud om å snakke med noen på sykehuset.
    Som sagt, jeg vet hva dere går gjennom og føler med dere.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 15, 2012 at 9:18 pm (2 years ago)

      Kjære Christina, takk for støtte og varmende ord. Høres ut som du har hatt noen røffe opplevelser. Å miste i uke 16 hørtes smertefullt ut. Tror det er viktig, slik du hadde, å ha noen -en prest, en lege, en venn, å prate med. Tror det er mange som savner det. Alt godt til deg og dine <3 Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  85. Chammah
    October 14, 2012 at 11:14 pm (2 years ago)

    Eg kjenner meg igjen i ein del av dette. Me hadde prøvd i 2 år før me endelig fekk klaff. Gleden var enorm og endelig slapp me den evige prøvinga. Pga. bruk av bruk av hormoner fekk eg tidleg UL og fekk sjå knøttet sitt bankande hjarte. Eg delte gleden over graviditeten med mange. Både på jobb og ellers.

    I veke 11 fekk eg ørsmå blødnigner som auka litegranne den 3. dagen. Fekk ordna meg ultralyd privat som viste at knøttet var dødt. Sannsynlegvis hadde det dødd 2-3 veker tidlegare.

    Dagen drog me på sjukehuset der eg fekk resept på piller til å sette det skikkeleg i gang. Fekk reise heim og gjennomføre aborten der me kunne sørge i fred og ro.

    Eg såg aldri embryoet før det vart skylt ned, men tenkte ein del på kor det kom til å ende opp. Tenkte også tanken på om at dette er jævlig å måtte gjennomgå, også sitter ein igjen med ingenting.

    All smerte og sorg, også har ein ingenting igjen. Ein fødsel og smertene i den fører vanlegvis til ein liten baby. Etter aborten satt eg igjen med ømme pupper, dvask gravidmage, eit UL-bilde av eit ørlite knøtt, og ein stor fortvilelse. Det var alt som var igjen etter knøttet.

    Tankene gjekk fort til at det tok oss 2 år å bli gravid fyrste gang. Kom det til å ta like lang tid neste gang? Kom me nokon gang til å sitte der med ein liten baby i armene? Blir det vår tur å bli foreldre?

    Etter eg hadde mista måtte eg også fortelle det til folk på jobben. Nokon såg på meg at noko var galt. Andre fekk vite det da dei spurte etter graviditeten. Til og med 2-3 måneder etter eg hadde mista fekk eg spørsmål om korleis graviditeten gjekk. Til tider var det bein tøft, men for det meste gjekk det greit å svare.

    I ettertid har eg fått svar på kor lang tid det skulle ta på å bli gravid. Det tok oss 2 måneder å få klaff. Langt mindre enn 2 år. Det er enda uvisst korleis det kjem til å gå da det enda er tidleg i graviditeten. Me går litt på nåler enn så lenge. Statistikken tilseier at det sannsynlegvis går godt, men nokon er også uheldige og havner på feil side av statistikken. Dessverre var me ein av dei sist graviditet.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 15, 2012 at 9:21 pm (2 years ago)

      Åh, så vondt å høre. Synes du oppsummerer ganske manges følelser der du skriver:

      “All smerte og sorg, også har ein ingenting igjen. Ein fødsel og smertene i den fører vanlegvis til ein liten baby. Etter aborten satt eg igjen med ømme pupper, dvask gravidmage, eit UL-bilde av eit ørlite knøtt, og ein stor fortvilelse.”

      Håper inderlig det går bedre for dere denne gang! Får du noe oppfølging ifht å ikke miste igjen? Blodfortynnende o.l?

      Reply
      • Chammah
        November 10, 2012 at 3:39 pm (2 years ago)

        Det gjekk ikkje godt denne gangen heller. Det vart repetisjon av forrige gang. Eineste forskjell var at me fekk vite at knøttet hadde dødt 2-3 dager tidlegare, i staden for 3 veker tidlegare. Kom til veke 9…da døde denne.

        Får ta blodprøver for habituell abort og rekner med det blir tidlege ultralyder neste gang. Viss ikkje blodprøvene viser noko spesifikt så blir det ikkje blodfortynnende e.l. neste gang. Har havna på feil side av statistikken 2 ganger. Har sett hjarta slå i begge graviditetene.

        Svigerinner er gravide…veninne er gravid…kollegaer er gravid…skal ikkje me også få lov til å glede oss til å få barn? Skal me berre få sorg og savn?

        Reply
        • Susanne Kaluza
          November 11, 2012 at 4:07 pm (2 years ago)

          Å, nei og nei og nei så leit å høre! Håper legene kan hjelpe. Har du vurdert å be om 2nd opinion ang blodfortynnende? Hører det er noe flere som har mistet gjentatte ganger etter at de har sett hjertebank som har klart å “krangle” seg til det. Men langt viktigere: ikke gi opp håpet! Mange opplever to spontanaborter, men sjansen for tre er ti prosent. Oddsene er med deg! Krysser fingrene for at det ordner seg til slutt <3 <3

          Reply
          • Chammah
            November 12, 2012 at 10:26 pm (2 years ago)

            Takk for det.

            Så vidt eg har lest så er det ikkje vist at blodfortynnende hjelper viss ikkje det er påvist problem. Det kan vel ha enkelte bivirkninger også som sikkert ikkje er så kjekke.

            Enn så lenge så lar eg det ligge fram til eg får prøvesvar eller eg sitter med positiv test.

            Har ikkje trua på gode odds :p har ikkje fungert med gode odds til nå.

  86. Kirsti
    October 15, 2012 at 9:19 am (2 years ago)

    Tusen takk for et fantastisk innlegg og for at du deler.

    Klem Kirsti

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 15, 2012 at 9:22 pm (2 years ago)

      Takk Kirsti.

      Reply
  87. Prøverigjen
    October 15, 2012 at 10:27 am (2 years ago)

    Takk for at du sørger for at et slikt emne ikke blir så tabubelagt! Jeg spontanaborterte i sommer, var kun 4 uker på vei, men det var tøft allikevel. Fikk kraftige smerter (klarte så vidt å stå på bena) og blødninger på jobben. Legen tok meg inn med en gang og i løpet av 2 timer var jeg hjemme (da hadde jeg også vært på gynekologisk avdeling på sykehuset). Det var tøft å høre barnegråt fra nyfødtavdelingen som lå rett ved siden av. Heldigvis fikk jeg god oppfølging fra familie og mann som støttet meg så godt jeg kunne og nå tenker jeg: Det var ikke meningen at det var vår tur. Nå prøver vi igjen på å få barn, krysser fingrene så godt vi kan.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 15, 2012 at 9:24 pm (2 years ago)

      I “gamle” dager oppfordret man visst kvinner til å vente opptil et år med å prøve igjen etter en spontanabort, men nå visere nyere forskning at sjansen er større for å bli gravid de første 6 mnd etter en spontanabort. Krysser fingrene for dere!

      Reply
  88. Henriette
    October 15, 2012 at 2:31 pm (2 years ago)

    Du er et forbilde, Susanne. På mange måter.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 15, 2012 at 9:24 pm (2 years ago)

      Takk, Henriette <3

      Reply
  89. Ane
    October 16, 2012 at 6:46 pm (2 years ago)

    Hei Susanne, syns dette var et veldig fint innlegg og takker for at du setter fokus på dette.

    Likevel reagerer jeg litt på ordbruken i omtalen av Catherine d’Aragon – “hun klarte bare føde et levende barn” – kanskje du mente “klarte bare” ironisk? Vil jo si at å føde et barn er en bragd uansett.

    Selv om innlegget ditt er ment som støtte kan ting som dette lett misforstås. Det jeg mener å si med denne kommentaren er egentlig bare at jeg tror helsepersonell generelt prøver å støtte i vanskelige situasjoner – kanskje man opplever ting som blir sagt annerledes når man føler seg sårbar – jmf kommentarer over.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      October 16, 2012 at 7:11 pm (2 years ago)

      Jeg tror du har helt rett. Så godt som alle som sier noe til mennesker i sorg mener det vell. Men når følelsene ligger utapå er det lett å feiltolke ord som er tenkt som en støtte, eller å legge noe annet i det enn det avsenderen har ment. (Det gjelder forøvrig ikke bare i sorg, også folk som adopterer blir lei av vellmenende kommentarer ala “er de ORDENTLIGE søsken?”) Nettopp derfor kan det være fint å få noen tips.

      Når det gjelder gode, gamle Catherine of Aragon var det skrevet nettopp sånn fordi det var slik hun ble dømt i Henrik den åttendes ånd. Oddsen for at han hadde skilt seg fra henne om hun hadde født en sønn er minimal. Utrolig trist historie, eller hva?

      Reply
  90. Marit
    October 17, 2012 at 10:03 am (2 years ago)

    En opplevelse av spontanabort finner du i romanen Brevboken av Mikhail Sjisjkin, side 141. Jeg har oversatt boken, og synes beskrivelsen av Aleksandras opplevelse er veldig god. Det gjelder også der hun forteller om graviditeten sin fra side 117 og utover.

    Jeg ville bare tipse om et eksempel på skjønnlitterær behandling av temaet.

    Hilsen en bestemor som beundrer dere unge og ønsker dere alt godt.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      January 21, 2013 at 2:37 pm (2 years ago)

      Tusen takk! Den boken skal jeg jommen låne neste gang jeg er på biblioteket. Veldig hyggelig at du ville dele det med meg :-) Mange klemmer fra Susanne

      Reply
  91. thesecretsorrow
    October 17, 2012 at 4:20 pm (2 years ago)

    Hei. kjempe fin tekst, det rørte skikkelig ved meg, og jeg har begynt på en blogg om nettopp dette. jeg vil dele min historie og håper andre vil dele sin – for det hjelper :)
    Ta gjerne en titt ( jeg har nevnt bloggen din der)

    Takk for kjempe fint innlegg :)

    Reply
  92. Carina
    October 17, 2012 at 10:13 pm (2 years ago)

    Kjære Susanne. Sender deg, og dere, en lang og varm klem, dette var trist å høre. Og en like stor takk for at du tør å være åpen, for at du deler.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      January 21, 2013 at 2:42 pm (2 years ago)

      Tusen takk Carina!

      Reply
  93. victoria
    November 9, 2012 at 2:02 pm (2 years ago)

    Heisa, utrolig bra skrevet. Har kommet over din blogg da jeg forsøkte å finne ut årsaken og meningen med min MA.
    Jeg er 40, har ei datter på 20, og har en mann på 34( som ikke har barn). Jeg har mistet min kjære etterlengtet spire i uke 12 for 2 uker siden. Jeg visste egentlig selv at den var død i ca 2 uker da jeg mistet alle svangerskapspleger( eller skal jeg si gleder nå?).
    Jeg vet at mange tenker hva skal du met barn i alder av 40? og jeg ble redd selv i begynnelsen når jeg fikk vite at jeg er gravid! Men vi har prøvd i 8 år uten å lykkes og plutselig så sjedde det! Vi har bygget masse planer i løpet av disse 3 mnd- vi satt i gang av oppussing av vårt hus nr 2( som pågår fremdeles) for vi skulle flytte mer landlig, barnet skal få de beste vilkår for oppvekst!
    Min mann reiste offshore og om kvelden gikk det opp for meg virkelig- jeg har ikke vært kvalm på 2 uker! hmmm- dagen etter ringte jeg legevakta, kommet inn til lege som sa til meg at jeg må slutte å være hysterisk, jeg reiste hjem men klarte ikke sove, dagen etter var det lang telefonlista med nr til jordmor, gyn, fastlege- alle sa til meg å slappe av og nyte svangerskapet! dagen etter igjen klarte jeg ikke mer! jeg havnet på legevakta igjen og diktet opp uhorvelige smerter- legen hørte med doppler og fant min puls som hun mente var barnets hjerteslag, men jeg klart å grine meg til UL på sykehuset. Ja, den var dø—–i 2 uker——:——–
    Hva skjer nå? Ja- valg mellom hjemmeabort el kir. abort. Jeg valgt det første men etter en søvnløs natt møtt jeg opp på sykehuset med ønske om kir abort, ventet på legen i 6 timer og reist hjem med blødning( som startet denne dagen)uten noe info… dagen etter holdt jeg ut smerter, dagen deretter holdt jeg ut smerter til kl 16.00 og kom krypende( bokstaveligtalt) på sykehuset. Jeg måtte dessverre “føde”- jeg fikk masse morfin som ikke hjelp- smertene ble uutholdelige etter 5 timer til- da jeg ble sjekket så sa legen at fosteret satt seg fast i livmorshalsen og måtte hjelpes ut- smertene forsvant rett etter dette…
    Men det er ikke disse smertene som er verst for meg…det er de som kommer etter det hele- nå er det 2 uker siden og jeg sitter fortsatt og lurer på hva hvorfor hvordan hva videre…..
    Det er dessverre ingen tilbud til oss som har mistet….savn er savn, sorg er sorg….Nå håper jeg å bli gravid igjen, statistikken ser ikke lovende ut, men det finnes jo fertilitetsklinikker….kjener at jeg leser og leser og leser div utredninger, hovedoppgaver mm…. jeg søker info….. men innerst inne så lurer jeg på hvorfor ingen har advart meg at dette kan skje?det hadde vært så mye bedre å være forberedt!
    Veldig bra at du tar opp hele emnet. Når jeg ser at dettte skjer ganske mange så er det viktig å snakke om det og ikke tie..

    Reply
  94. Veronica Bremnes
    December 11, 2012 at 2:24 pm (2 years ago)

    For et fantastisk innlegg. Ikke fordi jeg liker hva du har gått gjennom, men fordi du skriver så utrolig bra og ikke minst ærlig. Har heldigvis ikke opplevd dette selv, men har sittet timesvis på et sykehusrom og vært vitne til en venninne som vred seg i smerte før hun til slutt kom ut fra badet og fortalte om den lille kroppen hun hadde sett i bekkenet. Jeg antar synet av det, og følelsen, er noe dere vil bære med dere for resten av livet – og ikke minst tankene om hvor gammel, hvilket utseende, og hvilken personlighet “det” ville hatt. Forferdelig.

    Reply
  95. xxs
    December 11, 2012 at 3:48 pm (2 years ago)

    Kjente meg igjen her.. Dette har jeg opplevd tre ganger etter at jeg fikk mitt første barn. Etterhvert mistet jeg helt troen på at det noen gang ville gå bra igjen, men det gjorde det altså flere ganger i etterkant! De to første gangene gikk jeg gjennom “vanlig sykehusprosedyre” og utskraping måtte til. Jeg følte meg rett og slett fyllesjuk i flere uker i etterkant, samtidig som tårene trillet. Alle tre gangene var i uke 12 i tillegg, så det ble nesten en syk rutine på det. Ikke hadde jeg gjort noe i forkant som kunne forklare det, så det var ingen logisk forklaring å hente. Den tredje gangen jeg kjente igjen symptomene på abort valgte jeg å høre på min egen kropp og i samråd med legevakten, holde meg hjemme og “blø meg gjennom” det. Ble veldig overrasket da jeg fant en liten klomp, og gjorde akkurat det samme som deg. Hadde liksom ikke ventet at det skulle komme noe annet enn blod ut..Det var nokså surrealistisk. Alt jeg kan slå fast er at tiden leger sår, og at jeg i dag er mere åpen om disse hendelsene enn jeg var den gangen, (for 7-8 år siden) for da var det ingen som visste, bortsett fra mannen. Det er viktig med mer åpenhet, og flott at du viser mot til å stå fram.

    Reply
  96. TT
    January 14, 2013 at 8:17 pm (2 years ago)

    Et viktig poeng er hvordan helsevesnet håndterer kvinner som er i denne situasjonen. Selv ble jeg sendt hjem fra legevakten med beskjed om at jeg måtte vente til det kom ut av seg selv siden jeg verken blødde kraftig eller hadde store smerter, selv om ultralyd viste et dødt foster. Etter to uker uten at det var kommet ut, dro jeg tilbake på legevakten. Det ble ringt til Kvinneklinikken, men de nektet å ta imot meg for en evt utskrapning/gi meg piller for å hjelpe fosteret ut, da det fortsatt ikke blødde kraftig eller jeg hadde smerter. Jeg endte opp med å gå til en privat lege for hjelp. Jeg syns det var en stor påkjenning å gå over to uker med et dødt foster inni meg og vente på at det skulle kommet ut, da det viste seg at det var bare å gi meg noen piller og smertestillende. Respektløst!

    Reply
  97. Ladybird
    January 15, 2013 at 12:14 am (2 years ago)

    Vår første døde rundt uke 8/9, men ble “funnet” død først i uke 12 ved UL. -og det var det bare å forholde seg til på et vis. Våre neste 2 ble det heller ikke noe av. Men 4. og 5. runde ble til to friske barn. Det er spesielt to ting jeg syntes var leit.

    1. Sykehuset. På sykehuset sa de at forsteret er dødt og må skrepes ut. Kom tilbake i morgen. Jeg kom tilbake, lå på gangen. Ble dopet ned og våknet og hadde selvfølgelig vondt.. Ble så sendt hjem. Ikke en eneste person kom bort til meg å forklarte hva som skulle skje eller spurte hvordan det stod til. Samlebånd er stikkordet.

    2. Uroen ved neste svangerskap, ille. Tiden gikk så sakte og vi tenkte “hele tiden” -hvor lenge varer det denne gangen…?

    Reply
  98. Katrine
    January 21, 2013 at 8:39 am (2 years ago)

    Hei. Forrige tirsdag satt jeg på sykehuset og ventet på å komme inn til utskraping etter min andre spontanabort. Og der dukker du opp på tv skjermen og setter ord på alle følelsene jeg selv har hatt rundt dette. Det føltes nesten som du var der bare for meg.

    Følelsen av bagatellisering, det skal holde det hemmelig. Man ikke har “rett” til å sørge.
    Det er som å skrive en punktliste på den værste måten å takle ett tap på. Noe som igjen kan gjøre hele situasjonen verre enn den kanskje trengte å være?

    Takk for at du er så åpen, og for at du akkurat forrige tirsdag snakket til meg gjennom tv-skjermen.

    Reply
  99. Jørgen H. Jensenius
    January 24, 2013 at 1:04 pm (2 years ago)

    Fint at du tar opp dette. I radioen spurte du hva man gjør. Det finnes noe materiale om hva noen har gjort, i tidligere tider i hvert fall. Og folk før oss følte nok det samme som vi gjør i dag. Det er funnet en hel del små abortpakker, -tuller og -esker stukket inn i kirkemurer og kirkegårdsmurer fra middelalderen og fremover i Norge. Dette er visstnok aldri samlet og beskrevet, men kanskje tiden er kommet til at en masterstudent kan ta det som en oppgave?

    Reply
  100. H
    January 29, 2013 at 12:39 am (2 years ago)

    Jeg var bare 14 år da det skjedde med meg. Likevel var det utrolig sårt, smertene begynte tidlig på kvelden. Slo meg til ro med at det bare var ekstreme menssmerter siden jeg hadde begynt å blø i tillegg. Hadde tidligere “kjent” at noe var annerledes med kroppen min, men når man kjenner sånn som 14-åring fortrenger man bare tanken. Etter å ha fått masse smertestillende sovnet jeg til slutt, men våknet midt på natta og gikk på do. Der stod jeg da, 14 år med en stor klump som hadde kommet ut,med mamma og pappa sovende i naborommet.
    Da jeg la meg i senga igjen kjente jeg at noe var annerledes, jeg var så tom på en måte. Uansett om det er sårt å tenke på at jeg kunne ha hatt en 5-åring her, så syns jeg også det var bra på en måte at det skjedde. For abort hadde jo sikkert vært alternativet til meg da uansett. Men håper jeg slipper å oppleve noe sånn igjen..

    Reply
  101. En liten engel
    February 1, 2013 at 11:44 am (2 years ago)

    Takk for at du deler din historie. kjenner idag at det er i orden å være lei seg og ha tid til å sørge, for det trenger man. I jula fikk venner og familien vite at vi skulle ha en liten en til sommeren. Var nesten 4 mnder på vei, når vi mistet vår lille, for noen uker siden.. Etter en stund med ekkel ubehag nede i magen, dro jeg til lege for sjekk. Ble vidresendt til sykehuset, å fikk komme inn på føden til ei jordmor der. Hun kunne fortelle at vår lille ikke levde lenger. Alt snudde så brått, hvordan ville vi gjør det, når skulle vi stette i gang fødsel og hvordan skulle vi si det. Vi har to herlige barn fra før, som gledet seg så. Selv om jeg hadde en uggen følelse denne gangen og var mer redd, trodde jeg at om det skulle skje noe, skulle det være før uke 12. Har en flott familie som stille opp og bryr seg, men er så vanskelig å forklare sorgen og den følelsen jeg har hatt. Kroppen kjennes bedre ut, men å føde uten å kunne ta med seg babyen sin hjem er ikke noe jeg/vi var forberedt på. Jeg kjente meg sint og skuffa itillegg den første uka etter, viste ikke om jeg skulle gråte eller skrike. Man har så mange spørsmål, men ingen svar.. Vi mistet en syk baby, men sørger over den friske vi ikke fikk.

    Reply
  102. Monica
    March 19, 2013 at 1:39 pm (2 years ago)

    En takk fra meg for at du er så tøff og skriver om dette. Jeg har akkurat vært gjennom en spontan abort i uke 18. Nå er jeg hjemme igjen etter en slags mini fødsel på sykhuset og sitter her i ørska. Da var det godt å lese dette og litt om andre som har opplevd det samme. For vondt gjør det.
    Har mistet tidligere også, så sent som i uke 21. Hele verden vet jo da at man er gravid. Det er koselig å få mye omsorg, men samtidig forferdelig å måtte gå ut og fortelle om dette, før folk begnner å spørre om vi har tenkt på navn og andre ting…
    Det er i hvertfall godt å ha bloggere som deg. Jeg er innom hver dag! :)

    Reply
  103. fr.martinsen
    April 19, 2013 at 6:10 pm (2 years ago)

    Hei! Jeg hørte deg akkurat i Ekko på P2, og tenkte: Sånn ville antakelig jeg også reagert. Jeg har ikke opplevd abort, men da jeg hørte deg snakke ble jeg slått av det samme som du trakk frem, hvor lite vi vet om hva som foregår i kroppen i en slik situasjon, og hvilke alternativer vi har når vi står der. Jeg syns alltid det er interessant å oppdage felter i menneskelivet der vi ikke gir hverandre den kunnskapen vi trenger.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      April 19, 2013 at 6:26 pm (2 years ago)

      Hyggelig å høre! En av grunnene til at jeg i sin tid ble trukket mot journalistikk som yrke var nettopp det: erkjennelsen av at det er så mye kunnskap vi ikke har, som vi burde delt med hverandre.
      Sjokkerende å oppleve hvordan jeg i en alder av over 30 år -og etter 2 fødsler- likevel visste så lite om noe så vanlig som en spontanabort. Vi har ennå en jobb å gjøre!

      Reply
  104. Marianne
    July 26, 2013 at 8:05 pm (1 year ago)

    Etter å ha mistet fire ganger kjenner jeg meg godt igjen i tankene dine. Takk for at du satte ord på dette.

    Reply
  105. Ingrid
    August 2, 2013 at 1:12 pm (1 year ago)

    Tusen takk for at du bidrar til mer åpenhet rundt dette. Jeg mistet i uke seks, og følte meg veldig alene i møte med helsevesenet. Fastlegen sa det var en “truende abort”, og ingenting man kunne gjøre enn å vente og se. Jeg fikk ikke ultralyd, og satt hjemme og gråt en hel uke før de kunne ta en blodprøve som bekreftet at det faktisk ikke var liv laga. Ventetida var det verste jeg har opplevd, og jeg hadde ikke ventet at sorgen skulle være så stor. Selv mannen min forsto ikke hvor fælt jeg syntes det var. Så alle dere som bidrar til at folk tør å dele opplevelsen og støtte hverandre – og at helsevesenet skjønner at dette blir aldri rutine for den som opplever det – en stor klem til dere alle!

    Reply
  106. Monika Taarneby (Nomana)
    September 11, 2013 at 8:52 am (1 year ago)

    Det er så flott at du skriver åpent om dette temaet. Vi hadde prøvd å bli gravide i 2,5 år da jeg endelig var gravid, men i uke 6 fikk jeg vannvittige magesmerter og det viste seg at embryoet satt i venstre eggleder. De prøvde først med cellegift for å se om de kunne unngå operasjon, men min lille spire klorte seg fast til livet og i uke 7 måtte jeg inn og fjerne venstre eggleder. Jeg gråt meg gjennom cellegift og før operasjon, men jeg var så heldig at jeg møtte en veldig forståelsesfull jordmor. Min lege var også fantastisk da jeg i etterkant utviklet en depresjon. Men jeg har alikevel vært heldig for 2,5 år etter dette skjedde ble jeg mot alle odds gravid igjen og nå har jeg en nydelig gutt på 3 måneder :) (Jeg har skrevet ett innlegg om min lange ferd mot barn nr 3 …om du har lyst til å lese det så finner du det her : http://nomana.blogg.no/1358281703_den_lange_veien_mot_b.html )
    Tusen takk igjen :)

    Reply
  107. Cathrine
    September 11, 2013 at 8:32 pm (1 year ago)

    Hei :)

    Tørker tårene før jeg klarer å skrive!
    Det vondt for de som mister og du får det frem på en utrolig fin måte!

    Tar av meg hatten for at du er så åpen og ærlig!

    Her flere venninner rundt meg som har mistet, så jeg klarer ikke helt å sette meg inn i de dypeste sorgene men, med din beskrivelse av det så setter det hva dere som har mistet går igjennom.

    Klem

    Reply
  108. Henryk E. Malinowski
    September 15, 2013 at 12:07 am (1 year ago)

    Hei, Susanne!

    Først og fremst vil jeg føye meg i rekken av dem som har takket deg for å ha skrevet om spontanaborten. Det er viktig at du som en populær blogger tar opp dette. Det er mange grunner til det, så la meg komme med mine kommentarer.

    Responsen på din historie har avslørt med stor kraft feministenes blindgate: Et menneske blir til med en gang egget blir befruktet og smelter i én ny celle: Mennesket. I samme øyeblikk. Det hjelper ikke å late som om det er en mus, ku eller elefant. Et befruktet egg er et menneske, bare i sitt tidligste utviklingsstadium. Det er derfor gledet du deg til å få enda et barn! Du skriver «Ikke større enn en bønne…,» «…helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad.» For det var et menneske! Ikke begynnelsen på et menneske. Du følte du enorm sorg nettopp fordi du mistet et menneske. Ikke mus, ikke ku, ikke elefant. Et bitte lite menneske.

    Men feministene påstår at det er størrelsen som teller. Ja, kanskje i andre sengerelaterte sammenhenger. Men ikke når det gjelder hva som er et menneske og ikke menneske. Din historie er så typisk for kvinner som har mistet barn i abort. Enten spontanabort eller fremprovosert. Og du har helt rett at det er tabu. Hvorfor? Jo, fordi feminister påstår et befruktet egg ikke er et menneske. Og kan aborteres når det passer. Men når en feminist har mistet barn på den måten, blir det tungt for henne å innrømme at det har skjedd noe helt forferdelig. Hvorfor gråt du så mye etterpå? Ifølge feministisk ideologi var det ikke et menneske som døde, men et foster, kanskje halvt menneske. Da skulle du bare tørket deg nedentil og gått på jobb som ingenting. Hva kom det av at du ikke gjorde det?

    For hvis feminister innrømmer at abort er et onde som ingen kvinne bør få lov til å velge, ja, da bryter helvete løs. Fordi da må man ta hele abortdebatten på nytt, og det har man ferdig diskutert på 70-tallet. Og hvis noen prøver å ta den diskusjonen på nytt, så blir man straks stemplet som reaksjonær og umoderne. Fordi det er en kvinnerett til å ta abort. Hovedargumentet blir at kvinnen må ha rett til å bestemme over egen kropp. Men et nytt menneske, som i ni måneder låner kvinnens livmor, er et selvstendig, atskilt individ, og IKKE en del av kroppen hennes. Et nytt menneske bor i kvinnens kropp. Mest fordi det ikke har noe valg! Og må være koblet til kvinnens kropp via navlestrengen for å utvikle seg til et menneske. Og den koblingen brukes av feminister til å hevde at moren og hennes barn er en og samme kropp på samme måte som lårbeinet eller blindtarmen. Det er jo åpenbart at dette er en bare tull. Men mange kvinner har dessverre latt seg overbevise av dette demagogiske argumentet.

    Du skriver: «Per definisjon er det ikke noe barn en gang». Jaha, og hvem har laget denne definisjonen? Det er et viktig spørsmål! Du må gjerne sitere leger, nevrologer, biologer, hjerneforskere og prøve å finne begrunnelse for at dette ikke var et barn. Men innerst inne VET du at det nettopp var et barn. Ditt barn.

    Derfor er det meget farlig å lete etter tidspunkt når et menneske blir til. Da setter man en grense som skiller «noe» fra et menneske. Derfor er det tryggest å si: Et befruktet egg er et menneske. Ferdig med det. Fordi det er et faktum. Ikke mus, ikke ku, ikke en elefant.

    Med andre ord lever feminister med en livsløgn. De som aldri har opplevd å være gravid og heller aldri opplevd sitt barns død, roper høyest. Men du kan ikke lure naturen. Alle verdens religioner sier også det samme: Et menneske har en absolutt og ukrenkelig verdi og kan aldri relativiseres. For konsekvenser av å rokke ved dette prinsippet kjenner vi: 2. verdenskrig startet nettopp fordi tyskerne mente de var en overlegen rase og kunne underkaste seg alle andre. Jøder, polakker, sigøynere, homoseksuelle, invalider, sinssyke, utviklingshemmede hadde ikke noe verdi, kunne dermed tilintetgjøres, brennes, gasses ihjel. De var jo undermennesker alle sammen.

    Men jeg har dessverre ikke tenkt å være snill med deg. Jeg vet at du har lidd men det som har vakt sterke reaksjoner hos meg var at du kastet barnet i doen og bare skylte det ned. Du skriver at du var uforberedt og knakk sammen. Det er en forklaring og akseptabel unnskyldning. Men uansett var det feil. Og jeg vet at du tenker på det hver eneste dag. Opptil flere ganger om dagen: «Hvorfor gjorde jeg det?». Jo, mest fordi du er et offer for feministisk teori som sier at det ikke var et fullverdig menneske. «Ikke barn heller», som du selv skriver. Du burde ha tatt vare på det, gitt barnet ditt en verdig begravelse. Barnet ditt hadde jo allerede et navn! Da kunne du hatt en grav å gå til. Istedenfor ble doen dets grav. Og det gjør deg vondt fordi du går på do hver dag. Og det minner deg om din feil. Men mindre du har flyttet. Men jeg tipper synet av doskål og vann som skyller dens vegger hver gang du trekker, kommer til å plage deg lenge. Veldig lenge. Det er prisen for å være feminist i dagens Norge.

    Men skyldfølelsen kan du heldigvis dele med helsevesenet. Hvorfor var du ikke forberedt? Fordi det er altfor mange feminister i helsevesenet. Du trodde du skulle kanskje se et stygt monster? Istedenfor ble du konfrontert med at det var et lite menneske. Ditt eget barn. Fikk du noe hjelp fra helsepersonalet for å bearbeide sorgen? Tviler på det. Fordi de ikke betrakter så små fostre som mennesker. Det var liksom ikke noe sak for dem. Enda en spontanabort. Er det noe å mase om? Du kunne i det minste ha snakket med en prest om det. Da ville han forberedt deg enda bedre enn 20 leger. Men feminister vet bedre og mener religion er bare tull. Men prester har liv og død nærmest som et fag, de kan fortelle mye klokt om det. Feminister avskyr prester, bl.a. pga. synet på abort. Der slutter sirkelen.

    Så du ble bare gående alene med sin smerte, med din sorg. Og jeg har ingen gode nyheter her: Det du gjorde mot barnet ditt kommer til å plage deg resten av livet. Og dine barn, når de selv blir voksne og finner ut hva du gjorde, vil ikke være nådige med deg. Dessverre. Eller heldigvis. For nå har du opplevd noe viktig og kan formidle din erfaring til andre. Og dette er veldig verdifullt.

    Ditt innlegg åpnet en flom av reaksjoner. Det slo alle rekorder. Hvorfor? Fordi i dagens Norge er det umoderne å snakke om at abort og spontanabort er en grusom opplevelse. Enda verre er det å innrømme for dem som har tatt selvbestemt abort at de har drept et uskyldig menneske. De sliter veldig tungt. Det er masse litteratur på det. Men: I Norge må man følge strømmen og smile og si at ingenting har skjedd. Så din historie har åpnet virkelig Pandoras eske.

    Jeg har ikke lest alle innleggene, jeg aner ikke hva folk skriver. Sikkert er det noen menn som også har kommentert din historie, det kunne vært morsom å lese hva de har å si.

    Og til slutt: Du spør deg sikkert hvem er jeg til å belære deg på den måten? Jo, jeg har faktisk opplevd abort, jeg også. Som mann til min kone. Hun tok abort på vårt første barn. Uten annen grunn at vi var unge og fattige i et fremmed land. Jeg kunne lett ha overtalt henne til ikke å gjøre det. Men jeg var feig og lot henne gjøre det. Dårlig samvittighet har plaget meg siden. Og kommer til å plage meg så lenge jeg lever. Fordi jeg skjønte etterpå at det var noe fryktelig som skjedde. Jeg lot et uskyldig barn, vårt barn, dø. Jeg sa ja til å drepe et menneske. Det er det verste man kan gjøre i livet: Ta livet av et uskyldig menneske. Jeg bærer på en vond historie. Og dette er enda større tabu: Menn som har bidratt på en eller annen måte til abort. Har de rett til å uttrykke sin smerte? Feminister har et klart svar, tenker jeg.

    Derfor vet jeg akkurat hva du følte. Våre opplevelser er sammenlignbare. Du har min fulle sympati og medfølelse og synes du er modig. Men jeg vil oppfordre deg til å gjøre noe mer. Du som er så populært bør si det høyt: En abort – spontan eller fremprovosert – er en gigantisk tragedie og det er umulig å glemme det. Du bør spesielt advare kvinner mot selvbestemt abort fordi de kommer til å oppleve enda verre smerte enn deg fordi de selv utstedte dødsdom over sitt barn. Selv om de kanskje aldri ser det døde barnet.

    Du har i det minste ikke ønsket å abortere, snarere tvert imot. Men det spørs om du tør å gjøre noe mer med det. Det spørs om ikke feministen i deg overdøver din smerte. I Norge er det ikke lett å gå mot strømmen. I motsetning til andre land er konformisme en dyd i Norge. Hvis du plutselig starter å si andre ting, risikerer du å miste leserne, populariteten, pengene. Det er mye. Men hvis du gjør det, får du fred med deg selv. Og kanskje sørger for en symbolsk grav til ditt barn likevel. Da vil du føle du har gjort det du skulle for å ta et oppgjør med deg selv. Dette kan ingen andre deg enn deg selv gjøre og det kan være verdt å kjempe for.

    Lykke til!

    Reply
  109. CorinnA
    September 26, 2013 at 8:25 am (1 year ago)

    Veldig fin og rørende lesing. Har selv nettopp gått gjennom en SA (i går), og føler meg helt uttafor. Kroppen min har sveket meg! Samtidig analyserer jeg alt jeg har gjort, inntatt av mat og smertestillende siste døgnene. Jeg var 8+2 på vei, og visste om barnet siden det var 5uker. Var hos lege og så fosteret på skjermen for 2 uker siden, men i går var der ingenting…….og opplevelsen med å måtte dra på sykehuset for vaginal UL, der det blir bekreftet – for så å få med 3 piller hjem som skal “fjerne restene”, er noe av det vondeste jeg har opplevd… (og da var mine to tidligere fødsler uten smertelindring oppe til sammenligning). Den fysiskesmerten skal jeg takle, men den emosjonelle og psykiske smerten og det tapet og den sorgen jeg føler – er ubeskrivelig! Både jeg og mannen min var forberedt på å måtte bytte bil, kjøpe ny babystol og ommøblere på soveromet for å få plass til babysenga…alt dette er nå revet i fra meg, og jeg sitter igjen med magesmerter og blødninger, og vet at babyen er blit skyllt ned i do enten hjemme eller på jobb… det er en last å bære…
    Men jeg ser som deg – jeg finner min trøst i mine to fantastiske barn, samtidig som jeg har behov for å bearbeide sorgen.

    Reply
  110. hallmark insurance company
    October 6, 2013 at 8:40 pm (1 year ago)

    Deciding how much cover you need. No Claims DiscountSave
    up your no claims can save you serious money at renewal time.
    However, this must be insurance hmo stated in the resource.
    Nevertheless, there really is no difference between getting a car insurance check-up insurance hmo in the
    past.

    Reply
  111. Lena
    October 8, 2013 at 7:07 pm (1 year ago)

    Ice and snow aren’t the only travel related expenses students insurance 80 20 will have to pay if you let your car insurance.

    Reply
  112. Heidi
    October 12, 2013 at 11:43 am (1 year ago)

    vakte, sørgmodige og ikke minst viktige ord om å miste. Alltid vondt å høre om andre som har mistet en eller flere av livets dyrebare skatter.

    Mistet selv min vesle skatt i april… og fødte ham da jeg var 15 uker på vei. Hos meg var det sen MA… lille hadde vært død i kanskje så mye som 2 uker før jeg fikk noen tegn på at det var noe galt. Og jeg sliter tidvis veldig enda. Jeg var så heldig å ha vært på fosterdiagnostikk da jeg var akkurat 12 uker og hadde sett hvor mye som var ferdig og på plass. vi hadde telt fingre og tær og fikk et hærlig 3Dbilde med meg hjem, som er et ubeskrivelig kjært minne nå. Så jeg viste hvor ferdig dem var dissa små… men ante ikke om han kom til å tåle en fødsel å komme helt ut. Jeg slapp det sjokket og fikk se min ørlille skatt på 5-6cm crl, dem kom med ham inn til meg i noe som liknet en brødkurv. Var både trist, fint, skummelt og fassinerende å se hvor ferdige dem virkelig er… så tidlig.
    Det som varmet mest da jeg var på sykehuset var at lille kunne bli lagt på minnelund, varmet å vite at det ikke skulle kastes som søppel av meg eller andre, så kan skjønne følelsen din av å måtte putte din vesle i do, men hva skal man gjøre da… når sånt skjer hjemme. Nå ligger ve siden av sin morfar på kirkegården.

    Jeg kjenner meg veldig igjen om tankene om at man skulle vært færdig å sørge… det var jo verken levedyktig eller et barn enda… men det var faktisk en kropp, en ørliten en og ikke heeeelt ferdig utvikla, men likefult en kropp. Å miste et barn uansett hvor i svangerskapet er en sorg, tomhet som ingen anna en dem som har vært der kan beskrive. Sorgen vil kanskje alltid være… det vil alltid være en for lite, det er en ensom reise på mange måter, en reise gjennom en bergogdalbane av følelser, kaos, oppturer, nedturer, kontraster og minner som starter når man mister et liv og ender når man møtes igjen. Det er fint at fler og fler er med å lette litt på dette tabulokket, selv om altfor mange sliter med tomheten og sorgen aleine. Takk for at du deler!!!

    *mange klemmer til du*

    Reply
  113. Elisabeth
    October 12, 2013 at 8:38 pm (1 year ago)

    Det er trist at dette skal være tabu på noen som helst måte, og enda mer trist at man liksom ikke skal kunne sørge etter en spontanabort, selv tidlig i et svangerskap. Kjenner en som var ca. fire måneder på vei og mistet barnet, og sorgen hun kjente ble bagatellisert av legen. Han mente at hun måtte ta seg sammen, og at til tross for dyp sorg og sterke blødninger, så trengte hun ikke mer enn noen dager med sykemelding. De som sier at et lite foster ikke er et liv, ikke er et barn man kan sørge over om man mister det, er enten kyniske, kalde mennesker, eller ganske uvitende om at det er et unikt menneske som har gått tapt. Alle drømmer man har for sitt ufødte barn, alt potensialet som er der, brått revet bort – og samtidig menneskeverdet, som barnet besitter i sin egen rett.

    Reply
  114. anne
    October 14, 2013 at 8:16 pm (1 year ago)

    Kjære Susanne. Takk for at du setter ord på noe som få tør å sette ord på. Jeg mistet mitt første barn i tredje måned, og det du beskriver er så likt mine egne følelser da det skjedde. Etter at den verste sorgen hadde lagt seg la jeg merke til at jeg var så totalt uforberedt på alt det følelsesmessige som fulgte med det å spontanabortere.. Det var jo ingen som hadde forberedt meg på sorgen! Jeg skrev til og med inn til kamille for å få de til å skrive om temaet, noe de faktisk ville, men da med meg som intervjuobjekt. Den gangen var jeg ikke klar for det, jeg var fremdeles ikke blitt gravid på nytt og sorgen var fremdeles for overveldende. Idag har jeg fått verdens nydeligste datter, heldige meg! Men det som skjedde den første gangen jeg var gravid, lå i bakhodet hele svangerskapet med datteren min. Det vil nok ligge i bakhodet under mine neste svangerskap også.. Uansett, takk for at du tør!!! Klem til deg :)

    Reply
  115. Meg
    May 27, 2014 at 10:13 am (7 months ago)

    Det er en stund siden du skrev dette, men jeg leser det først nå. Både godt og vondt å lese her jeg sitter å prøver å forstå det som har skjedd. På jobb mens jeg biter tennene sammen…
    Hvordan skal man klare å prøve igjen?

    Reply
  116. anita strand
    November 18, 2014 at 11:14 pm (1 month ago)

    I dag fikk vi beskjed om at hjerte hadde stoppet i ca uke ni. Vi var på kontroll uke seks og fire dager og både så og hørte hjerte slag da. Vi fikk sjokk da legen sa hjertet slår ikke. Vi kunne se at det var en baby. Sist så vi ikke det men da så vi hjerte slagene. Vi har mistet to ganger før uke 7 og uke 7. De to første gangene var det ikke liv ved første ultra. Denne gang vsr det jo liv ved den første. Så vi så for oss livet som foreldre. Vi har hatt flere prøverør forsøk også utrn å bli gravide. Dette bar diste forsøk førdt og fremst oga påkjenning iforhold til hormon behandling. I morgen må vi på gynekolog på sykehus før utskrapning. Hatt en utskrapning før pga begynte ikke å blø. Vi er helt utlada. Dtømmen om å få følge et barn og være tilstede og gi av seg selv blir ikke noe av. Lest hrr inne og fant litt trøst i det. Nå må jeg prøve å sove.

    Reply

10Pingbacks & Trackbacks on Den hemmelige sorgen

  1. […] Kaluza har fått mye positiv respons etter hun la ut sin abort-historie og Casa Kaos har mange lesere fordi hun skriver om de sidene ved foreldreskapet som få andre […]

  2. […] Kaluza har fått mye positiv respons etter hun la ut sin abort-historie og Casa Kaos har mange lesere fordi hun skriver om de sidene ved foreldreskapet som få andre […]

  3. […] på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært […]

  4. […] graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram […]

  5. […] I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.   […]

  6. […] hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at […]

  7. […] som faktiskt bloggat om sina tre spontanaborter helt öppet. Det ena inlägget kan ni läsa här. Jag läste inlägget för att så instämma i allt hon skrev. För de som inte vet, så hade jag […]

  8. […] det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang. Endelig […]

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *






Comment *