Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med “spontanabort med kirurgisk bistand”? Det latinske navnet “evacuatio uteri” kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? “Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv”, liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet “utskrapning”? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

Del…Email this to someoneShare on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInPin on Pinterest
p5rn7vb

50 kommentarer on Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

  1. Ingeborg Senneset
    June 26, 2013 at 9:15 am (1 year ago)

    Hei, Suzanne.
    Tankevekker om et begrep jeg aldri har tenkt på den retoriske effekten av. Bra!
    Ingeborg

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:32 am (1 year ago)

      Tusen takk, Ingeborg! Språk er makt og ord må velges med omhu..

      Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:32 am (1 year ago)

      Tusen takk <3

      Reply
  2. Claudia
    June 26, 2013 at 9:23 am (1 year ago)

    Er det ikke godt å få skrevet om dette!
    Det skulle være flere som deg, Susanne.
    Kanskje det hadde vært råsunt for abort & barnløs-debatten også.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:35 am (1 year ago)

      Jo, det er fint å tøffe seg opp å snakke høyt om noe man bærer inni seg. Håper det kan hjelpe noen andre også, som enten går gjennom det samme, eller kjenner noen som gjør det.

      Reply
  3. Claudia
    June 26, 2013 at 9:36 am (1 year ago)

    Jeg var i en liknende situasjon selv. Da var jeg 17 år og blitt ufrivillig gravid.

    Jeg hadde kun vært sammen med denne mannen, og skjønte det med èn gang det hadde skjedd. Dro til legen 14 dager senere og de bekreftet at jeg var gravid.

    Var helt nummen. Jeg var dødsforelsket i faren, men han ville overhodet ikke ha barn, og han var seks år eldre og midt i karriereklatringen sin.

    Så jeg dro til lege. Jeg fikk time til abort 10 uker senere. Jeg husker hvor fælt det var å gå å vente. J

    Jeg tok mer eller mindre “av” i den perioden.

    Festet masse, skulket skolen, røkte masse sigaretter og var helt totalt utafor. Turte ikke fortelle mamma heller – det var bare bestevenninnen min som visste. Samtidig gikk tanten min gravid med sin første. DEt var helt jævli. Gjorde det veldig dårlig på tredjegym på grunn av dette fraværet og den fullstendige “boblen” jeg var inne i.

    Nå, vel tjue år senere så har jeg skjønt at legen kasnkje håpet jeg skulle ombestemme meg, siden jeg måtte gå i over to måndter å vente på timen til abort. DEt hadde aldri skjedd idag.

    Kvelden før inngrepet spontanaborterte jeg. Det var så utrolig vondt og fælt. Masse blod og gørr og smerter jeg ikke overhodet var forbredt på. Jeg skjønte jo at det var en SA men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Husker jeg ringte til legevakten og hviskende fortalte hva som hadde skjedd. Fikk beskjed om å komme til utskraping dagen etter (som avtalt).

    Den natten bare gråt jeg. Dagen etter var min venninne med meg på sykehuset. Det var en fæl opplelvelse. Sykepleierene var sure og tverre og nettopp i den mooden; ” dette har du bedt om – slutt å sippe”. Husker de tvang den veneflonen inn i hånden min flere ganger – for de klarte det ikke på de første forsøkene. De røsket og dro i armen min og jeg gråt og gråt. Gråt helt til jeg lå på opersajonsbordet og narkosen tok meg vekk. Det var ikke ETT trøstende ord, ikke èn forsikring om at dette var ok, det ville bli bra. Etterpå var alt mye bedre. Vondten var vekk og det var utrolig godt.

    Jeg har i ettertid lurt på om jeg skulle blogge om dette (da hadde jeg en blogg), men vennene mine mente jeg måtte ta det ned fra nettet. Selvom jeg skrev anonymt. Sånn var det dengangen . Dette var omtrent i 2004 at jeg skrev det. “Vi er ikke klare for å lese om sånt på nettet” sa den ene vennen min da. Så jeg tok ned posten.

    Jeg er forbannet når jeg tenker på dette nå. Hvordan min fastlege kunne la en 17 år gammel jente gå i 10 uker å vente på et abortinngrep. DEt var tortur. Hun gjorde noe galt. Men jeg har aldri gjort noe med det.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:38 am (1 year ago)

      Kjære vene! Så utrolig vondt å høre at du ble møtt slik! Trodde/håpet virkelig at nedlatenhet overfor kvinner som tar abort var et tilbakelagt stadium. Som sagt var jeg redd og skjelven nok fra før, så hvis legene hadde vært alt annet enn støttende hadde jeg knekt helt sammen. Det er ikke slik jenter skal behandles!! Varm klem til deg fra meg

      Reply
  4. Cecilie
    June 26, 2013 at 9:43 am (1 year ago)

    Kjære Suzanne,
    Føler veldig med deg i det du har gjennomgått nå. Synes det er veldig fint at du deler det – du er en respektert og mye lest blogger – du når ut til folk. Det er kjempebra! At du deler det på en sånn åpen og ærlig måte – tusen takk!

    Håper du får en skikkelig kosesommer med de andre to små :)

    God klem!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:42 am (1 year ago)

      Tusen takk! Satser på litt ekstra mye kos og ro med barna denne sommeren <3

      Reply
  5. Ulla
    June 26, 2013 at 10:06 am (1 year ago)

    KJære deg. Så fint du fikk en positiv opplevelse ut av alt det vonde,tross alt. Jeg har opplevde det samme, var på brylluppsreise i Paris, 12 uker på vei, og alt var fabelaktig flott helt til jeg begynte å blø. i 5 dager tråkket jeg rundt i Paris og overbeviste meg om at dette kunne være normalt, men endte jo selvfølgelig på Ullevåll da jeg kom hjem, da det viste seg at fosteret ikke hadde vokst siden uke 5. :(. En grusom dag, MEN…. Alle på sykehuset var fantastiske, og sa vi bare måtte prøve igjen, og måneden etter satt Storebror som et skudd! Nå har jeg en vakker brunøyd 6-åring uten tenner der hjemme:)

    Det samme skjedde før Lillebror meldte sin ankomst, men da blødde jeg det ut av seg selv og da tok det flere måneder før kroppen klarte å feste det lille egget, og vår lille blonde hissigpropp la seg til å vokse og gro:)

    Det er så flott at du tar dette opp, for det er en sorg over noe som kunne ha vært, men som det liksom ikke er lov å snakke om.

    Kos deg med dine alt du klarer i sommer, kjære du:)
    Klem!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:43 am (1 year ago)

      Så vondt å høre at du er gått gjennom det samme, Ulla! Og kan tenke meg det var en ekstra belastning å være i utlandet i tillegg. Men veldig godt å høre at du har fått to fine barn etterpå. Satser på at jeg har samme flaks ;-)

      Reply
  6. Ine
    June 26, 2013 at 10:35 am (1 year ago)

    Må bare si igjen at jeg synes det er så flott at du deler! Jeg har ikke opplevd noe lignende selv, men jeg er helt sikker på at det betyr veldig mye for dem som har det at du skriver så fint og åpent om dine erfaringer. Alle gode ønsker for dere i tida som kommer! Håper sommeren byr på mange gode opplevelser. Også krysser jeg fingrene med deg for at alle gode ting er fire.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:44 am (1 year ago)

      Tusen takk, Ine! På det fjerde skal det skje :-D

      Reply
  7. Karen
    June 26, 2013 at 11:55 am (1 year ago)

    Takk, det kjennes sant og riktig som du skriver
    Om dette som mange har vært gjennom og veldig få sier høyt.
    Bill Clinton skal ha sagt at abort bør være trygt og lovlig og sjeldent. Han kunne tilføyd allment tilgjengelig og uten moralisering.
    Klem

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:45 am (1 year ago)

      Veldig bra sitat! Likte særlig godt din tilføyelse: allment tilgjengelig og uten moralisering. Det er viktig.

      Reply
  8. Casa Kaos
    June 26, 2013 at 1:03 pm (1 year ago)

    God bedring, Susanne
    Tenker på deg :-)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:46 am (1 year ago)

      Takk, Marte <3

      Reply
  9. mammaihjartet
    June 26, 2013 at 2:18 pm (1 year ago)

    Godaste Susanne,
    Du skriv ærleg, og nesten vakkert, om sjølv dei vanskelege opplevingane i livet. Takk for at du deler og greier gi eit innblikk. Takk òg for at du greier å ha to tankar i hovudet samstundes.Eg tenker då på det du skriv høve til dette med abort og at du, sjølv om du skulle ønske du kunne bytte plass med desse som hadde levande foster i magen, likevel er takksam for at kvinner (innan nærare grenser) sjølv for bestemme om dei vil bere fram eit barn eller ikkje. Sjølv har eg vore igjennom begge deler, og det eine var ikkje enklare enne det andre. For meg.

    Eg håpar saman med deg at alle gode ting er fire.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:47 am (1 year ago)

      Ja, jeg tenker det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig. For det er ikke gitt at de andre jentene lå der med noe lettere hjerte enn meg.

      Reply
  10. Viktoria
    June 26, 2013 at 2:58 pm (1 year ago)

    Må bare henge meg på det mammaihjartet sier, det er ikke sånn at alle som tar abort “ikke har lyst på barn”. For noen er det umulig å gjennomføre en graviditet eller ta seg av barnet etterpå!
    Jeg har 3 friske, fine barn, men har også gått igjennom både utskrapninger, abort, og det er ikke enkelt noe av det.

    Glad for at det gikk bra med deg, og selv om du kanskje ikke vil høre det, så har du 2 friske barn, det er greit å ta med i betraktningen selv om det er vondt å ønske seg noe man ikke får til.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:52 am (1 year ago)

      Jeg burde sikkert skriver barn-et. For du har selvsagt helt rett i at de fleste kvinner som tar abort har lyst på barn senere, eller har barn fra før, men at de av mange ulike årsaker har konkludert med at de ikke ønsker å bære fram barn-et de har i magen akkurat nå.

      Som jeg skriver er jeg enormt takknemmelig for at vi har fri abort i Norge, for det er ikke gitt at de andre kvinnene ligger der med noe lettere hjerte enn meg. Synes Karen oppsummerer det fint over her: Abort bør være trygt og lovlig og sjeldent. Pluss allment tilgjengelig og uten moralisering.

      Når det gjelder mine barn så er det ikke “noe jeg ikke vil høre” nå. Jeg er takknemmelig hver bidige dag jeg våkner og hver bidige kveld når jeg legger meg for at jeg har to fantastiske, friske, fine barn. MEN. Det gjør ikke sorgen her og nå noe mindre at du vet hva du mister.

      Reply
  11. Rikke
    June 26, 2013 at 3:27 pm (1 year ago)

    Jeg er ikke mor, gravid eller på i gang med å stifte familie, men må bare si at jeg leser bloggen din hver dag, og synes den er kjempe inspirerende og innimellom veldig modig! Takk for at du deler både gode og vonde opplevelser, og jeg ønsker deg masse god bedring, en god sommer, og lykke til med nr.4.

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:52 am (1 year ago)

      Tusen takk! Det var en utrolig fin tilbakemelding å få. Nå ble jeg litt glad her kjente jeg <3

      Reply
  12. Hanna
    June 26, 2013 at 7:34 pm (1 year ago)

    Å, jeg har tenkt masse på deg, tenkte på å sende deg noe, men en blomst ble liksom så blæh når man har vært gjennom noe sånt, og så fant jeg ikke på noe bedre, og så ble dagene borte for meg. Håper du føler deg bedre, og kos deg masse i sommer!

    Og jeg har stor tro på at alle gode ting er fire!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:53 am (1 year ago)

      Det er tanken som teller, Hanna! Takk for at du tenker på meg <3

      Reply
  13. Fru Thoresen
    June 26, 2013 at 9:12 pm (1 year ago)

    Tusen takk for at du deler dette, ærlig og uten filter. Vi trenger mer åpenhet rundt dette temaet, hvor vondt det enn er.

    Navnet har jeg egentlig aldri tenkt over, men når du setter fingeren på det har du helt rett. Har ikke noe godt forslag på noe annet navn, men latinsk hørtes i det minste bedre ut!

    Godt du føler deg bedre, håper hjertet blir lettere og at dere snart får det dere ønsker dere :)

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:54 am (1 year ago)

      Ja, jeg tenker åpenhet er viktig. For man har liksom ikke rett til å være lei seg over å miste når man har barn fra før. Men det skjer altså langt oftere enn vi tror.

      Reply
  14. Linn
    June 26, 2013 at 9:16 pm (1 year ago)

    Du skriver så flott! Så lei meg på dine vegne :(
    Har selv hatt en utskrapning,og grøsser bare av ordet selv :S
    Jeg husker hver minste detalj av før narkosen og etter narkosen.
    Alt jeg så,alle lukter osv. ..

    Ønsker deg masse god bedring og lykke til fremover

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:55 am (1 year ago)

      Ja, det er et grufult ord, er det ikke? Og det er jommen ikke noen hyggelig opplevelse å måtte gjennom, selv om det heldigvis går relativt fort og smertefritt. Takk for gode ønsker! Stor klem

      Reply
  15. Marie
    June 26, 2013 at 10:13 pm (1 year ago)

    Du er tøff du, Susanne! Det er så flott at noen tør å være åpne om dette temaet, for det er jo ingen grunn til at det skal være tabu. Jeg har vært i en liknende situasjon, men kroppen ordnet det heldigvis selv. For øvrig er jeg helt enig med deg angående ordet, uten at jeg har noen forslag til en bedre betegnelse.

    God sommer og lykke til fremover – og du vet, på det fjerde skal det skje…

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:56 am (1 year ago)

      Takk, Marie! Leit å høre du har opplevd det samme. Og jeg tenker jo at selv om jeg må kvinne meg opp litt for å fortelle åpent om noe så vondt og nært så er det ingenting å skamme seg over. Verden går ikke fremover av taushet.

      Reply
  16. Mitt Lille Smykkeskrin
    June 27, 2013 at 2:45 pm (1 year ago)

    Jeg skal krysse alle fingre, tær, armer og bein for at alle gode ting er 4!! Veldig godt å lese at du ble møtt med omsorg og flinke folk – det kan hjelpe godt i en slik situasjon. Nå kan du ksoe deg ekstra masse med spekeskinke, salami og alt det andre man skal holde seg unna og vips før du vet ordet av det, så ordner ting seg. Og ikke minst NYC må jo være terapi i sin reneste form :)

    Igjen du skriver så fint og så bra om et tema som mange kvier seg for å si noe om; utrolig dyktig er du!

    Håper du ikke har noe smerter og at det går bedre med deg – store klemmer din vei!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:58 am (1 year ago)

      Tusen takk for gode tanker! Og ja, jeg kjenner at den New York turen er helt riktig akkurat nå. I utgangsounktet skulle jeg jo være gravid og litt trøtt i et knallvarmt Manhattan, men nå skal jeg istedet bruke turen som terapi, bare tusle rundt i Central Park, spise deilig mat og gjøre akkurat det som faller meg inn. Blir fint det!

      Reply
  17. Christiane
    June 27, 2013 at 10:53 pm (1 year ago)

    Tenker på deg! Det er lov å sørge for det som ikke blir, og det man mister.
    Jeg har en spire i magen på 6 uker, og håper og håper og håper på at alt går bra. Om ikke alt går bra så har man i hvertfall tenkt mange gode tanker om den lille…
    Lykke til videre, og ha en god sommer!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 9:59 am (1 year ago)

      Takk for det Christiane! Ja, jeg tenker at folk nok kan ta litt lett på sorgen mange kvinner gjennomgår når de mister. Det er lov å sørge over det som ikke ble. Og det er ikke noe å skamme seg over eller å skjule. En riktig god sommer til deg og! Stor klem fra Susanne

      Reply
  18. Mariell
    June 28, 2013 at 8:23 am (1 year ago)

    Sitter med klump i halsen og tårer i øyekroken. Kjenner flere som har vært gjennom det samme. Håper det ordner seg neste gang, og forresten – den søte bamsen var jo helt fantastisk – så rørende!

    Reply
    • Susanne Kaluza
      June 28, 2013 at 10:10 am (1 year ago)

      Takk, Mariell. Og ja, jeg ble helt rørt av den bamsen selv. Har jo ikke akkurat for vane å ta med meg en kosebamse til legen lenger, men var så fint når treåringen løp bort til sengen sin og hentet yndlingskosedyret og klemte inn i hendene på meg. Også synes de det var veldig stas å leke sykehus på alle bamsene sine med doktorhetta etterpå <3

      Reply
  19. Live
    June 28, 2013 at 10:11 am (1 year ago)

    Huff, så trist å høre! Blir ekstra rørt fordi det minner meg om egen historie, men den har fått en lykkelig slutt! Eller slutt er vel feil ord, men fortsettelse i alle fall! Jeg har også barn fra før, men har etter det hatt 3 spontanaborter hvorav den siste endte med utskrapning i uke 12. Det var skikkelig tøft! Etter det ble syklusene helt rare, men nå er jeg endelig gravid igjen! Jeg ble også henvist til utredning av habituell abort, som deg likte jeg også dårlig å havne i den gruppen. Det gode med det er at man også får veldig tett oppfølging ved ny graviditet, så jeg har nå gått til ukentlig ultralyd på Ullevål, noe som har vært veldig trygt. Men jeg må også innrømme at det har stresset meg endel, før hver eneste UL har jeg vært helt fra meg av nervøsitet, har føltes som rene dommedag hver gang. Heldigvis har det gått bra, og nå er jeg i alle fall kommet meg gjennom de første magiske 3 mnd, formen er på vei oppover og jeg begynner å tro på dette svangerskapet!
    Håper inderlig du også opplever at det er på det 4.det skal skje, og at du får like god oppfølging som jeg har hatt. Lykke, lykke til! Og god ferie, NY høres himmelsk ut!

    Reply
  20. Trine
    June 28, 2013 at 2:43 pm (1 year ago)

    Kjære deg,
    jeg har opplevd en utskrapning selv ved en uønsket graviditet. Jeg hadde ikke tenkt å beholde barnet da jeg var kun 16 år og ikke var sammen med faren. Da jeg på ultralyd fikk beskjed om at det lille hjertet ikke banket lengre, føltes det så altfor virkelig. Det jeg lenge hadde fortrengt lå nå som en uendelig tomhet i magen og i brystet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles ved en så etterlengtet graviditet. Legen tenkte vel jeg var likeglad som var satt opp til abort, og viste meg i detalj hvordan det lille fosteret på skjermen hadde sluttet å leve. Jeg var knust. Ble satt opp til utskrapning samme dag, og hadde heldigvis mamma ved min side. Hun kjøpte masse smågodt og kinamat som vi spiste mens jeg lå sammenkrøllet i sofaen resten av kvelden.

    Har skjøvet det langt vekk, og har ikke tenkt på det siden før jeg leste innlegget ditt nå. Sender deg varme tanker. Det er en tung opplevelse å gå igjennom. Lykke til videre!
    Hilsen en felles rødhåret :)

    Reply
  21. Monstermønster
    July 8, 2013 at 10:42 pm (1 year ago)

    Takk for sterke ord. Og krysser fingrene videre.

    Reply
  22. Bella
    July 10, 2013 at 3:07 pm (1 year ago)

    Hei Susanne, ville bare gi deg en klem. Det er fælt å spontanabortere, jeg mistet 3 ganger (uke 12, 10 og 7) før vi fikk sistemann som nå er 10 mnd gammel og en skikkelig sterk plugg. Det var tøft i de 2 årene vi prøvde og det gikk galt. I dag er jeg overlykkelig over at vi fortsatte.

    Jeg valgte å ta abort etter råd fra lege da jeg var i midten av 20 årene. Opplevde det som en stor lettelse og var takknemlig for den gode behandlingen jeg fikk på Ullevål. Har ikke noen sterke meninger om begrepet utskrapning. Personlig synes eg det er et helt greit ord å bruke. Men trist kan jeg godt forstå at det kan være.

    Best wishes

    Reply
  23. Lykke til
    July 10, 2013 at 3:49 pm (1 year ago)

    Hei. Lurte på om du har sjekket om du mangler folat. Det hjalp meg.

    Reply
  24. Isa
    July 11, 2013 at 12:54 am (1 year ago)

    Trist du må gjennom dette, det er mange skjebnar og mange som held på «hemmelige sorger»
    Eg var gjennom først ein medisinsk abort og kort tid etter ein D&C i vinter . Du stiller spørsmålet «Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?»
    Mitt spørsmål er “Kven skulle tru at du kunne ende opp med cellegiftbehandling som resultat av å ha vorte gravid?” – Morkakekreft (http://www.gynkreftforeningen.no/kreftformene/morkake/).

    Da det heile starta var vi forventingsfulle, og gleda oss til omstillinga ein ny baby ville bety, vi diskuterte namn, permisjon, kor vi skulle bu og organisere livet vårt, begynte å informere dei nærmaste om det som var i ferd med å skje. Fordi eg har passert 40 tok vi ein tidlig privat ultralyd, i veke 7-8. Legen fant ikkje noe foster berre ei morkake. Måtte ta HCG blodprøve og fekk nye time ei veke etter… det var ei nervøs veke der vi ikkje viste kva som kunne vere galt, las alt vi kunne om grunner til at svangerskap ikkje gjekk som planlagt, kom fram til 3 muligheiter.
    Tilbake til gynekologen var hennar forslag til diagnose ein av dei vi hadde kome fram til også; ein molar graviditet eller blæremolar, på sett og vis det verste utkomme. Fekk time på Haukeland Sjukehus dagen etter. Møtet med legane på sjukehuset var ein selsom oppleving, men har ikkje tenkt å dvele ved det, men i løpet av under 1 døgn var eg i kontakt med minst 5 legar som tok viktige avgjere på mine vegne. Vart oppfordra til å ta ein medisinsk abort, slik dei la det fram var det ikkje noe alternativ. Fordi eg bad om det vart det aborterte materiale sendt til patologisk undersøking. Vart sendt ut at etter eit døgn med beskjed om at det var noe materiale att, men det vil komme ut av seg sjølv, og det var ikkje behov for noen oppfølging. Overraskinga var derfor stor da eg 2 veker etter fekk brev med innkalling til kontroll, dei hadde funne at det var ein molar graviditet, og fordi det er risiko for at slike utviklar seg til kreft var det behov for tett oppfølging. Måtte byte avtale og timen eg fekk var på dagen 1 månad etter aborten. Besøket førte til gjennomføring av ein D&C og det skulle vere tett oppfølging med blodprøvar kvar 14 dag til graviditetshormonet var under 5. Den første månaden var det eg som dreiv tett oppfølging av sjukehuset for å få tatt dei blodprøvane eg skulle. Først da klarte dei å skrive epikrisen og overføre meg til behandling på eit lokalsjukehus. Det var ein stressande periode, kroppen full av graviditetshormon og hovudet var på høggir. Etter ytterligare ein månad hadde nedgangen i graviditetshormonet dabba av og starta i staden å stige.

    No har eg gått til cellegift behandling på Radiumhospitalet i 2 månader, 6 kurar og enda er ikkje graviditetshormonet ute av kroppen, optimistisk er det behov for 3-5 kurar til for å bli kvitt molaren, og ytterligare 1 år med oppfølging.

    5 månader etter aborten jagar framleis graviditetshormonet i kroppen, behandlingane lar deg heller ikkje gå vidare. Kvar 12 dag startar ein ny kur, 4 rundar med cellegift og 7 dagar pause. Kvar einaste dag vert du minna på barnet som ikkje kjem. Og skal eg følgje legens råd må eg vente minst 1 år etter at cellegifta er ferdig før eg prøver på nytt. Har kontakt med andre som er i same situasjon internasjonalt og felles er at ingen har høyrt om molar graviditet før dei sjølv får det. Sjansen for å bli frisk er godt over 90%. Men du må likevel gjennom behandlingane og kome ut på andre sida.

    «Den hemmelige sorgen» kallar du ein av dine blogginnlegg, eg kjenner til den.
    Berre eit fåtal personar veit at eg var gravid, berre dei nærmaste veit at eg får cellegiftbehandling fordi eg i utgangspunktet var gravid, eg har heller ikkje spreidd informasjon om at eg er til behandling, men dei andre som veit noe veit at eg får behandling for ein gynekologisk kreft.

    Sjølv om eg har vore langt nede og det nett no er bratte bakkar rundt meg så er det håp, og eg kjem nok utav denne behandlinga som ein sterkare person enn det eg var.Men skulle og ønske eg kunne fortelle opent om det som har skjedd, men enda er det for sårt.
    Vil ønske deg lykke til med nye forsøk om dere bestemmer å gå den vegen og vil slutte med å dele eit dikt av Ivar Ringdal.

    Viste vi alt om vegen
    vi skulle vandre på
    då fanst det inga spaning meir
    ved det å stå opp og gå.

    Vona om større utsyn
    styrte vår unge fot
    jamvel om utenkte bakkar
    tidt bar oss tungt imot.

    Og nådde vi eingong målet
    og stod på toppen ein dag
    så såg vi tusen toppar
    kring oss av same slag.

    Reply
  25. Stine
    November 3, 2013 at 12:35 am (10 months ago)

    Hei Susanne. Jeg har akkurat gjennomgått en lik opplevelse som deg. Tidligere denne uken var jeg på ultralyd hvor de kun fant en tom fostersekk. I går skulle jeg vært 9 uker på vei, men foretok i stedet en utskrapning. Midt i sorg og rådløshet søker jeg informasjon og andres erfaringer. Kom over denne bloggen, og må si jeg er takknemlige for at du deler så åpenhjertig. Dette er tøft og sårt, og jeg kjenner ingen som jeg vet har hatt tom fostersekk og/eller utskrapning som ikke er pga. selvbestemt abort. Dette er andre gang jeg mister i løpet av vårt år med prøving. Og vi har ingen tidligere barn.

    Siden du virker belest på området lurer jeg på hva du vet om at man bør vente med å forsøke på nytt etter utskrapning. Min gynekolog sa at det er økt sjans for ny ufrivillig abort om man blir raskt gravid etter utskrapning. Hva vet du om dette?

    Reply

5Pingbacks & Trackbacks on Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

  1. [...] Det var derfor ingen overraskelse når jeg slo opp i denne månedens Kamille Mor og Barn -der jeg lå på sykesenga på Ullevål – og leste at hun -i kjent stil uten å legge to fingre i mellom- har delt sine erfaringer med tre [...]

  2. [...] lyst til, akkurat når jeg får lyst til det. Jeg gleder meg til å hente meg inn igjen etter en litt for røff vår: Sitte med tærne i gresset i Central Park, spise middag på restauranter som ikke har pølser [...]

  3. [...] har hvilepulsen endelig kommet snikende. Etter en hektisk sommer med mye jobb, bokinnspurt og andre tunge tak har det vært utrolig godt å ha som dagens tøffeste valg å bestemme seg for om formiddagens [...]

  4. [...] jeg før sommeren var lagt inn på Ullevål for en utskraping -aka en abort der det ikke lenger finnes liv-, ble jeg slått av hvor sårbar alle vi kvinnene som [...]

  5. [...] jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette [...]

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *






Comment *